00:00 - 19. juni 2020

Gammel forskning på rasisme har svakheter

Det er mange studier man ikke bør feste lit til når man skriver om politivold, skriver Jonas Hjort og Katrine Løken. 

Selektiv vold: Hva sier forskningen om forskjellen mellom hvite og svarte politibetjenter når det kommer til voldsbruk mot svarte? Bildet viser en fargesammensatt politigruppe i det den arresterer en døvstum mann for angivelig å ha solgt narkotika. Det er tatt i Liberty City, USA, 2012. Foto: Paolo Pellegrin / Magnum Photos / NTB scanpix

I Aftenposten 10. juni skriver Jan Arild Snoen at «[r]asisme er ikke den viktigste grunnen til at mange svarte blir skutt av politiet». Erna Solberg hadde lignende uttalelser i VG, «det er en lang historie med at politiet slår hardere ned på minoritetsbefolkningen i USA, blant annet fordi de har vært overrepresentert i kriminalstatistikken».

Disse synspunktene bygger på den «gamle» måten å forske på diskriminering, og Snoen refererer kun til et lite utvalg studier som har vært kraftig debattert og kritisert. Forskningsfronten er kommet betydelig videre i å forsøke å forstå og måle diskriminering, og de beste og fleste studiene viser store problemer med rasisme i politiet i USA.

Samfunnsfagene har hatt ulik tilnærming til forskning på rasisme. På 1960-tallet skilte økonomene Arrow og Becker mellom direkte rasisme, som er diskriminering som skyldes preferanser eller fordommer mot noen grupper, og statistisk diskriminering. Statistisk diskriminering skjer når man bruker informasjon om en gruppe for å fylle inn for manglende kunnskap om et individ.

Annonse