08:36 - 11. juni 2020

Er økologisk sorg en form for kjærlighetssorg?

En filosofisk lesning av vårt bånd til naturen.

 Den irske filosofen og forfatteren Iris Murdoch mente at kjærlighet er den ekstremt vanskelige erkjennelsen av at noe annet enn en selv er virkelig. Vi skal her se om Murdochs filosofi om følelser gir mening anvendt på naturen og vår relasjon til den, skriver Arne Johan Vetlesen og Knut Ivar Bjørlykhaug. Foto: Brian Harris / The Independent / REX / NTB scanpix

Kan vår samtid, med sine lanseringer av stadig nye måter vi kan elske oss selv på – avlede oss fra å forstå hva kjærlighet egentlig handler om? Om vi sørger eller lider – er det da først og fremst fordi vi ikke elsker oss selv nok? 

Den irske filosofen og forfatteren Iris Murdoch (1919 –1999) mente at kjærlighet er den ekstremt vanskelige erkjennelsen av at noe annet enn en selv er virkelig. Vi skal her se om Murdochs filosofi om følelser gir mening anvendt på naturen og vår relasjon til den.

I Murdochs tenkning er det ikke valget, men vår evne til oppmerksomhet («attentiveness») som kommer i sentrum. Oppmerksomhet forstått som evnen til å få øye på det som er av størst betydning, og hvilke krav det stiller til oss å yte det rettferdighet – kort sagt: kravene til oss som subjekter utstedes av objektene (fenomenene) i verden. Dermed er ikke betydningen det er snakk om, noe som bestemmes av våre meninger om det. Betydningen er snarere en egenskap vi møter ved fenomenene selv, den er noe som objektivt foreligger, skjønt ikke på en nøytral måte, men tvert om med klare føringer med hensyn til hva som er godt og riktig (for objektet/fenomenet), og hva som er galt og skadelig, det vil si: hva slags handlinger og responser som vil bevare det, og hvilke som vil ødelegge det.

Dette kan høres ut som en abstrakt filosofisk påstand (i filosofien kalles posisjonen «moralsk realisme»). Men det må forstås helt konkret, illustrert ved at planten trenger vann for å leve, slik at vårt bidrag til å gi planten vannet den trenger, er «diktert» som plantens krav til oss, påtruffet i planten snarere enn å stamme fra oss og våre overveielser og oppfatninger. Riktignok er vi mennesker frie til å la være å gi planten vann, men en slik frihet, med tilhørende makt, til å velge det ene eller det andre endrer ikke – opphever ikke – sannheten om planten i form av dens behov av vann. I forlengelsen av dette hevder Murdoch at hvis man er oppmerksom på hva det er som faktisk skjer i våre omgivelser, vil man ikke ha et moralsk valg, fordi det vil være åpenbart hva som skal gjøres.

Når det er åpenbart hva som bør gjøres, og man hindres, er det naturlig å tenke at det vil oppstå en slags konflikt. Naturligvis vil det kunne oppstå situasjoner der ulike objekter (eller for den saks skyld subjekter) stiller ulike krav til oss, krav som kan være uforenlige, slik at vi må prioritere noe som viktigere enn noe annet. Men en slik situasjon – «valgets kvaler» til forskjell fra dets entydighet, motsier ikke Murdochs poeng om at kravene kommer til oss fra det vi står overfor i verden: Våre valg og handlingene de leder til, er responser på noe i verden.

Hvorfor er dette relevant? Når vi vender oppmerksomheten vår utover mot verden og har tatt innover oss dens skjønnhet (og brutalitet), hengir oss til alt liv, så utvikler vi et kjærlighetsbånd til det vi hengir oss til. I forlengelsen av dette – et ansvar og en forpliktelse som kan føre til en slags selvforglemmelse i positiv forstand. Mange av oss kan ofte kjenne på denne selvforglemmelsen i møte med storslått natur.

Vår kjærlighet til andre mennesker, til naturmiljøet og til andre livsformer innebærer alltid en risiko: at alt vi hengir oss til, står i fare for å gå tapt. I denne uunngåelige risikofylte prosessen for tap er kanskje naturmiljøet det som tilbyr en viss form for stødig trygghet; fjellene, havet, lufta, fuglene, insektene, skogen, vindene – alt dette konstituerer noe varig, denne kjærligheten er ubetinget på samme måte som våre sterkeste relasjoner til våre medmennesker og livspartnere. Et slags økologisk kjærlighetsbånd og en erkjennelse av at naturen er hellig, og at vi er uløselig bundet sammen. Dette kan nok høres overdrevent romantiserende ut, vi er jo alle klar over natur-kreftenes brutalitet – både i menneskenaturen og naturmiljøets ofte nådeløse ødeleggende kraft. Men naturmiljøet gir utrettelig – naturmiljøet reagerer på hvordan vi evner å pleie det – og vi høster som vi sår.

Det foregår en rekke kamper i verden for å bevare det som ennå finnes av noenlunde urørt natur og intakt villmark. Mange av dem anført av lokalbefolkning og urfolk som ser sine landområder og sitt livsgrunnlag truet, og med noen av verdens mest pengesterke selskaper (med støtte fra myndighetene) som motstandere. Samtidig blir nye generasjoner studenter på ledende universiteter fortalt at villmark ikke er noe annet enn en typisk vestlig kulturell fiksjon. Hvilken mulighet gir dette de høyest utdannede innen samfunnsfag og humaniora, begge gjennomsyret av konstruktivisme, til å ta del i kampene som er så altfor reelle, på liv og død, for berørte dyr og mennesker?

Alt vi hengir oss til, står i fare for å gå tapt.

Det som er historisk nytt, er at vi har lykkes så til de grader med å forbedre våre teknologier slik at vi tar ut stadig mer av naturens goder, samtidig som det blir flere av oss og hver og en mener seg berettiget til økt, alltid økt forbruk og materiell velstand. Resultatet er at naturgrunnlaget som hele dette prosjektet om fremskritt er basert på, forvitrer. Av alle de tingene som blir truet når selve naturgrunnlaget er det, er naturen som kilde til «stødig trygghet» for oss når vi søker til den for å komme til hektene etter å ha opplevd nederlag og tap, for eksempel samlivsbrudd eller en nærståendes død.

I vår kultur, i hele spennet fra romantikere og diktere som William Wordsworth og Friedrich Hölderlin, til vitenskapsmenn som psykoanalysens far Sigmund Freud, har vi tenkt på naturen som en kilde vi alltid vil kunne stole på, som vi alltid kan vende tilbake til, for å komme over krisene vi utsettes for: en kilde til trøst, til å hente nye krefter, til å gjenopprette mening i vår tilværelse, gi den ny fylde og friske farger der alt truet med å bli grått – slik vårens ankomst så eksemplarisk gjør med oss, gjør for oss: fuglene som vender tilbake og vekker oss med deres sang, knoppene på trærne, de første blåveisene, bekken som kommer til syne under den tinende snøen.

Det nye som vi prøver å sette ord på her, handler om at naturen i løpet av vår levetid går fra å være en kilde til trøst når vi fortviler og sørger, til å bli en grunn til at vi fortviler og sørger. Kort sagt, naturen går fra å være det som hjelper oss over sorg til å være det sorgen handler om; fra å være det som lindrer sorg til å bli det som utløser og opprettholder den. Mer presist er det ikke naturen «som sådan» som forårsaker sorg her, men måtene naturen nå forandrer seg på. Vår rolle i at disse forandringene skjer, en rolle som har form av delaktighet, ansvar og skyld, slik at når vi sørger over tapt, forpint og ødelagt natur, så sørger vi over noe som ikke hefter ved naturen i seg selv, men noe vi har gjort med den, mot den, med de konsekvensene vi nå opplever. Konsekvenser som ikke vi mennesker alene lider under, men i første rekke de rammede artene og livsformene i naturen.

Mange har en historie å fortelle om tapet av landskapsområder og de dramatiske endringene i hjemsteder man har dyp tilknytning til, og økosystemene der. Solastalgia – en kombinasjon av det latinske ordet solacium (komfort) og greske algia (smerte) – er et begrep som har vokst frem. Det setter ord på engstelsen og smerten vi erfarer når vi observerer og forstår at hjemstedet og landskapet vi er en del av, er under angrep, eller utsatt for overgrep. Vi kan si at vi er solastalgiske når trøsten og komforten vi forventer å føle når vi er hjemme, blir erstattet av sorg og stress fordi endringene i naturmiljøet er negative – en slags hjemlengsel ved det å være hjemme. At vi i forlengelsen av dette ofte føler en form for dypt tap. Forfatteren Lisa Knopp skriver i et essay kalt On Solastalgia at: (…) som ved alle dype tap, må vi erkjenne at tapet er reelt, vi må tillate oss å kjenne på smerten av dette tapet og i forlengelsen gjøre noe konstruktivt – om vi skal heles.

Vårt syn er at det så langt har vært for lite sorg og indignasjon i møtet med de ulike formene for stadig mer alvorlige naturtap som vi nålevende er vitner til. I en situasjon som objektivt, i Murdochs ånd og hva sakens alvor gjelder, kaller på mer sorg og handlekraft, må vi være på vakt overfor alle forsøk på å benekte sorgens berettigelse, det være seg ved å undertrykke den (hos andre, hos en selv), privatisere den, latterliggjøre den og patologisere den som irrasjonell og overdreven – og dens bærere som hysterikere og alarmister.

Den personlige og kollektive sorgen går videre enn det menneskelige. At naturen og andre livsformer også sørger, er forvirret, eller uten tvil lider, er innlysende. Og: Når vi er så forbundet – hvordan kan vi la være å reagere? Hvis ekte kjærlighet er erkjennelsen av alt som er virkelig utover oss selv, alt det vi kan elske og være i relasjoner og tilknytning til, og som gir livet mening, er da økologisk sorg i bunn og grunn kjærlighetssorg?

Både på individ- og samfunnsnivå brukes i dag enormt mye energi på å yte motstand mot sorgen forstått som et vitnesbyrd om den rene og skjære galskapen satt i system – og som omtales, uskyldig nok, som «business as usual». At det er noe riv ruskende galt, på sikt til og med suicidalt, med vår livsstil og vår samfunnsmodell, og at skadene den påfører mennesker og alt annet liv er enorme og uopprettelige, er av åpenbare grunner en så ubehagelig sannhet for de fleste av oss, at de som gjennom åpenlys sorg minner oss om den, møtes med utstøting og nedrakking. Motstanden mot sorg skyldes at sorgen er motstand, den gjør motstand mot ødeleggelsens krefter, og dermed minner den oss om vår egen delaktighet.
 

Artikkelforfatterne er redaktører av Det går til helvete. Eller? Kjærlighet, sorg og raseri i natur og klimakrisens tid (2020).

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 20 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Vi finner det nytteløst å fortsette dette ordskiftet.»