På lederplass i Morgenbladet 5. juni har redaktør Sun Heidi Sæbø følgende å melde om avisens ønske om å fremme kritikk, dialog og meningsutveksling: «I dette ligger det et premiss om at vi ikke tror at én måte å tenke på, én måte å se verden på, én måte å handle på er den rette for alle». Utsagnet blir ikke forklart nærmere av redaktøren. Dets mening blir dermed opp til leseren å tolke. Slik jeg ser det, kan det tolkes på to ulike måter. Det kan tolkes som et uttrykk for pluralisme: det finnes et visst antall måter å tenke, se og handle på, som alle er riktige eller legitime etter en eller annen standard for riktige/legitime syn, meninger og handlinger. Det er tolkningen jeg tror redaktøren legger opp til. Men utsagnet kan også tolkes som en form for relativisme: det er opptil enhver å avgjøre hva som bør tenkes, ses, og gjøres.
Det kan synes som filosofisk flisespikkeri å kreve klarhet fra redaktøren angående dette. Grunnen til at jeg likevel gjør det, er at det er av stor viktighet hvorvidt man skal ha pluralisme eller relativisme som grunnpremiss for den offentlige samtalen. Der pluralisme åpner opp for og fremmer – nettopp – kritikk, dialog og meningsutveksling, er relativisme et hinder for alle tre. Hvis vi mener at det ikke finnes standarder utenfor enkeltmenneskers preferanser, ønsker og vurderinger, så blir det også umulig å kritisere og ha reell uenighet med hverandre.
Jeg vil ikke beskylde Morgenbladets redaktør for relativisme. Men uklarhet om hvor Morgenbladet står når det gjelder dette, er svært uheldig – særlig i lys av diagnosen mange gir av dagens politiske klima og samfunnsdebatt som post truth. Jeg etterlyser et klarere standpunkt fra redaktøren når det gjelder avisens holdning til standarder for å se og tenke – dens holdning til sannhet, om du vil – og til standarder for rett og gal handling. Det er vel ikke slik at anything goes?
Espen D. Stabell