00:00 - 05. juni 2020

Er det en filosof i salen?

Humanisters eksistensberettigelse ligger ikke i innholdet i deres kunnskaper

At en museumsdirektør ikke i samme grad som en veidirektør kan peke på den direkte nytten av sitt arbeid, betyr ikke at det er mindre viktig å holde konsepter som åpenhet, likeverd og sannferdighet i hevd enn å holde riksveiene i orden, skriver Harald Høiback. Her: Vegdirektør Ingrid Dahl Hovland. Foto: Terje Pedersen / NTB Scanpix

Det pågår nå en debatt i pressen om hva som er relevant arbeid, og hva humaniora egentlig har å bidra med. Det startet med at rektor Svein Stølen ved Universitetet i Oslo reagerte på at opposisjonen på Stortinget antydet at sannsynligheten for det de anser som relevant arbeid etter endt studie skulle være med på å påvirke finansieringen av studiene. Lederen i Stortingets utdanningskomité, Roy Steffensen (Frp), svarte med å slå fast at: «Jeg tror ikke mange har ropt etter filosofer de siste to månedene. Man har ropt etter helsearbeidere.»

Som filosof skal jeg ikke kaste meg inn i debatten, men heve meg over den, på filosofers vis. Jeg overvar en gang følgende diskusjon i en billettkø. Billettene kostet kr 80.- og en person skulle ha fire, og fikk fra mannen bak kassa: «Det blir 420 kroner takk». «Det gjør det vel ikke», protesterte kjøperen, og responsen kom raskt: «Gjør det ikke det? Hva mener du at det blir?».

Poenget er ikke å uttrykke bekymring for mattekunnskapene i landet, eller å problematisere sammenhengene i den lille gangetabellen, tvert imot. Samfunnsmaskineriet hviler på at de fire regneartene ikke er åpne for diskusjon.

Samfunnsmaskineriet hviler på at de fire regneartene ikke er åpne for diskusjon.

Men forlater vi tallenes verden, finnes det ingen slike sammenhenger hevet over debatt. Derfor er det ekstra viktig å holde seg med humanister, som gjennom sitt arbeid bidrar til at vi har noe mer enn kvikksand å stå på når vi diskuterer viktige spørsmål. Hva om vi for eksempel diskuterer hvem, eller hva, som gjorde koronakrisen verdensomspennende, eller om det som ble gjort for å stanse den var riktig eller ikke? Er alle svar på slike spørsmål like gode?

I dette perspektivet ligger ikke humanisters eksistensberettigelse i innholdet i deres kunnskaper, som er viktig nok, men i deres bidrag til tenkningens reisverk og saklighetens grunnregler. Humanister jobber, i motsetning til for eksempel rørleggere og helsearbeidere, med måten vi snakker på, og hvordan vi ser og oppfatter verden. Vi får derfor sjeldent direkte øye på den praktiske nytten av deres arbeid. Den er i språket, og i blikket vårt. Samfunnet selv er det viktigste resultatet av deres arbeid.

Selv om en museumsdirektør ikke i samme grad som en veidirektør kan peke på den direkte nytten av sitt arbeid, betyr ikke det at det er mindre viktig å holde konsepter som åpenhet, likeverd og sannferdighet i hevd enn å holde riksveiene i orden.

La oss håpe at det fortsetter som Roy Steffensen påpeker en stund til, at ingen roper etter filosofer. Det øyeblikket vi begynner å kjenne på savnet etter en filosof, eller en historiker, er det øyeblikket vi er bekymret for at ingen lenger bryr seg om forskjellen på sant og usant, på rett eller galt. Da er det for sent å rope.

Harald Høiback

Forsvarets museer

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Vidar Helgesen bruker en typisk kjønnet retorikk.»