Debatt

En historie om to polske regnbuebarn

Det er 1180 kilometer mellom Biezun i Polen og Bærum i Norge. Det er avstanden mellom liv og død for to homofile 14-åringer.

Mai 2015, Biezun – en liten by i Polen. 14 år gamle Dominik skriver et brev til sin mamma. Han beklager at han nå begår selvmord. Han skriver at han vil gjøre det fordi han er et verdiløst menneske.

Dominik fra Biezun tok livet sitt fordi han var blitt mobbet at skolekamerater og en lærer. Guttene på skolen kalte ham for homse, lo av ham fordi han likte å stelle håret sitt og kle seg annerledes enn de andre. Saken mot læreren havnet i domstolen. Hun ble funnet ikke skyldig. Heller ikke for medelevene fikk mobbingen noen konsekvenser.

Høsten 2019 fikk det konservative partiet Lov og rettferdighet (PiS) igjen flertall i parlamentet og dannet regjering på ny. Og med et nytt mandat fra velgerne, hvorav nesten 44 prosent stemte på PiS, fortsetter regjeringen å skape en ny virkelighet i Polen. Siden 2015 har PiS prøvd å krenke menneskerettigheter, blant annet ved å forsøke å forby abort og ved å overta domstoler. Siden 2015 har PiS-politikere økt forskjellen mellom polakker og kalt sine motstandere for «Den mindreverdige sorten». Før 2015-valget var flyktninger syndebukk for alt det vonde som kunne skje i Polen – snikislamisering, sykdommer, voldtekter.

Men det kom ingen flyktninger til Polen. Regjeringen har stoppet alle EUs forsøk på å pålegge medlemsland solidaritet med dem som trenger hjelp. Før 2019-valget hadde PiS behov for en ny syndebukk, noen som ifølge dem kunne ødelegge polske familier og konservative verdier. Denne gangen ble LHBT-miljøet utpekt. Ingen konkrete personer, men noe som ble kalt «LHBT-ideologien». Hatpratet rundt homofili ble så sterkt at det resulterte i voldelige hendelser på Pride-parader i polske byer. Disse paradene kalles forresten ikke for Pride i Polen. De kalles «Likestillingsparader». Ingen homofile tør å være stolte i Polen.

I begynnelsen av2020 ble liberale miljøer i Europa rystet av nyheter fra Polen. En konservativ avis produserte klistremerker som man kunne klistre på sin butikk, kafé, bedrift – «LHBT-fri sone». Heldigvis stanset en tingrett distribusjonen av disse. Men mange ble inspirert og flere kommuneråd har vedtatt at deres kommune skal være LHBT-fri. I januar hadde en tredjedel av polske kommuner erklært seg LHBT-frie. Og dette tallet bare fortsetter å øke.

Søndag 28. juni skal polakkene velge president for neste femårsperiode. Den sittende ultrakonservative presidenten Andrzej Duda står til gjenvalg. Han har aldri skjult det faktum at hans yndlingsfamiliemodell er «mann + kvinne + mange barn». Nå i innspurten av valgkampen signerte han et dokument som kalles «Familiecharteret», en slags erklæring om familiens status og rettigheter. Dudas nye charter lover å aldri støtte homofile ekteskap eller adopsjon for homofile par. Forresten beskriver Duda homoseksuelle som en del av «en utenlandsk ideologi». Dokumentet han har signert vil også «forby utbredelse av LHBT-ideologien» i skoler og offentlige institusjoner.

Presidenten uttalte seg om LHBT også i en av sine valgtaler: «Mine foreldres generasjon har kjempet i førti år for å forhindre at det skulle komme en annen ideologi som vil være enda mer ødeleggende for mennesket.» Med dette sammenlignet Duda det han kaller «LHBT-ideologien» med kommunismen.

Andrzej Duda er ikke den eneste som uttaler sin avsky for homofile i offentlige rom. Her kommer et par andre uttalelser fra PiS-politikere: «LHBT er ikke mennesker», «Polen er vakrest uten LHBT», «Disse folka (LHBT) er ikke likeverdige normale folk.»

Enhver homofil person vet at det ikke er så lett å komme ut av skapet. Mange LHBT-personer skjuler sin seksuelle identitet fordi de ikke tør å stå frem. Det kan være vanskelig å være voksen og homofil, men det er enda verre å være ungdom og gradvis bli bevisst at ens kjønn og seksuelle identitet ikke er den samme som majoritetens. Alle som har sett den tredje sesongen av SKAM, skjønner at for en ung gutt eller jente, er det ikke så lett å innrømme at man blir forelsket i en person av samme kjønn, selv i tolerante Norge.

Tenk så på en tenåringsjente i Polen som begynner å forstå at hennes følelser for en skolevenninne ikke bare er vennskap, men forelskelse. Hun blir skremt av sine egne følelser. Men enda mer skremt blir hun av det hun ser og hører rundt seg. «Du er ikke et menneske, du er en ideologi», «Du er ikke et normalt menneske», «Polen er vakrest uten deg».

Som mor til tre, orker jeg ikke tenke meg at mine barn skulle gå gjennom et slikt helvete. At mektige politikere skulle bestemme hvem som er et menneske og hvem som ikke er det. Og at min sønn ikke kunne være en del av «det vakre Polen», og at det hadde vært best om han bare forsvant, forble i skapet, flyttet ut av landet eller døde.

Jeg tenker nå på alle de polske regnbuebarn som har det så tungt fordi de er blitt født i land som ikke aksepterer dem. En avstand på bare noen kilometer kan være utrolig lang, tenker jeg. Og mitt mammahjerte blør for alle regnbuebarn som står i skyggen av homofobi.

Mai 2020, Vøyenenga i Bærum. Den 14-årige Carina forteller meg om sitt engasjement i Pride og om sin kjæreste. Alle rundt henne vet at hun har en jentekjæreste, alle tar det for gitt, det er ikke noe uvanlig. Carina har smaragdfargede hårstriper og driver med cosplay. Hun er også polsk, som Dominik, hennes mamma er polsk, og pappaen er norsk. Men Carina er heldig fordi hun får vokse opp 1180 kilometer fra Biezun. Og milliarder av lysår fra den polske homofobien. Regnbuebarnet som kan stolt vise alle sine farger i sola.

Aleksandra Weder Sawicka

Trebarnsmor og arrangør av Pride ved Oslomet

Mer fra Debatt