Kommentar

En helt og landssviker? Koloniherre og frigjører? Ja. Og la dem stå, skriver Torbjørn Røe Isaksen.

Historien er historie, men som de sa i den gamle revyvisen: He is dead, but he won't lie down.

Historie kan være årstallene og datoene vi må lære oss – 1030! 1814! – men også nasjonale mytologier eller ikonoklastiske debatter. Historien er et brennhet tema. Til enhver tid.

Når japanske statsministre besøker Yasukuni-helligdommen i Tokyo, tempelet hvor også sjelene til japanske krigsforbrytere hviler, er det ikke historie som fortid, men politikk i nåtid som sender et budskap både til et hjemlig og utenlandsk publikum.

Hvordan vi tolker, forstår og minnes historien har alltid vært betent.

Da den kommunistiske motstandsbevegelsen i Norge ikke fikk offisiell anerkjennelse eller egne monumenter etter krigen, handlet det lite om deres faktiske innsats (og til tider anstrengte forhold til den offisielle Hjemmefronten), men desto mer om kald krig, kamerat Stalin og Kråkerøy-talen hvor Einar Gerhardsen beskrev kommunistene som den største faren mot Norges selvstendighet.

Den kalde krigen slukte også flere av gruppens medlemmer. De som i krigsårene hadde valgt rett – i det minste etter den tysk-sovjetiske ikke-angrepspakten – valgte nå feil. Asbjørn Sunde, lederen av Osvald-gruppen, ble under den kalde krigen dømt til åtte års fengsel for spionasje for Sovjetunionen. For landssvik.

Først i 2013 ble alle medlemmene av Osvald-gruppen offisielt hedret av Norge og Regjeringen.

Fortiden samler og splitter i nåtiden. Derfor er det avgjørende å debattere historien, avgjørende å forstå hvordan den former oss. Det er riktig å utfordre nasjonal mytologi, enten det var venstrehistorikernes fortelling om embetsmannsstaten eller langt mørkere temaer som den norske motstandsbevegelsens forhold til jødeforfølgelsene.

---

Prepolitisk kvarter

Torbjørn Røe Isaksen og Gudmund Hernes skriver annenhver uke om politikkens forutsetninger og ideene som former samfunnet over tid.

---

Som samfunn kan vi – og må vi – kunne felle dommer, også over historiske personer og begivenheter. Vi kan nyansere, vi må fortolke og vi må se konteksten. Men uansett hvor nasjonalsinnede de mente å være, og uansett hvor voldsomt de opplevde faren fra bolsjevikene, var Quisling og hans Nasjonal Samling fortsatt landssvikere. Uansett hvor brutal og gal USAs krigføring i Vietnam var, lot fortsatt ml-erne seg besnære av diktaturet.

Men også slike dommer må felles innenfor historiens egen ramme. Når vi er etterpåkloke, eller bruker våre egne standarder til å dømme, må vi gjøre det med en bevissthet om at det er nettopp det vi gjør.

Da møter vi også historiens dilemma: Bak våre bilder av helter og skurker, står det mennesker av sin tid. Med feil og mangler. Den nevnte Asbjørn Sunde var en heroisk motstandsmann, men han ble også landssviker under den kalde krigen. Grunnlovens far, Christian Magnus Falsen, var en mann av opplysningstiden, men også en sterk tilhenger av den skamfulle jødeparagrafen (se Håkon Harkets bok Paragrafen). Ludvig Holberg var dikter og opplysningsmann, men investerte også penger i sin tids virksomheter. Winston Churchill var Europas redningsmann og frihetens stemme mot nazistene, men også representant for kolonimakten i India og ansvarlig for den blodige undertrykkelsen av Mau Mau-opprøret i Kenya, for å nevne noe.

Holberg står utenfor Nationaltheatret, Churchill på Solli Plass, Falsen henger i Stortinget og Asbjørn Sunde og de kommunistiske motstandsfolkene har fått sitt velfortjente monument på Jernbanetorget i Oslo. Der bør de alle få forbli.

Mer fra Kommentar