08:14 - 18. juni 2020

Dette er ordet som fører til at truede dyr slaktes ned i Norge

Politikere har omgjort det biologiske begrepet «bestandsmål» til et politisk våpen.

Fra minimums- til maksimumsmål: Eksistensen av ulv «over bestandsmålet» ble ansett for å være grunnlag for «konflikt» - og dermed grunn god nok til å ta livet av dem. Med denne tilnærmingen vil ulven alltid være kritisk truet i Norge, skriver Siri Martinsen. Her: Ulv skutt i Ringsaker i 2017. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

I Norge – og kun i Norge – setter man «bestandsmål» for truede dyr som et «maksimum». Dette er en meningsløs selvmotsigelse. 

Bestandsmål er biologisk sett minimumsmål. Det engelske begrepet er gjerne «population recovery goal» – med andre ord et mål for at en bestand skal komme seg ut fra en truet status. Men på Stortinget har man ikke vært interessert i vern av truede arter, biologi eller fakta.  Gradvis har man innført en «ny» definisjon. Først ble det kalt et «eksakt mål» – som om politikere på Stortinget skulle kunne bestemme «eksakt» hvor mange dyr som får leve i skogen. Så begynte man å bruke begrepet «maksimumsmål». Og forvaltningen – hvor det sitter fagfolk som burde vite bedre – lot denne forvandlingen skje. Følgelig har vi i Norge nå, tvert imot all sunn fornuft, et politisk mål om at truede rovdyr skal forbli kritisk eller sterkt truet – bestandsmålene er ikke mål for gjenopprettelse av bestander, men for å «holde dem nede».

Og i og med at det er selve Norges maktelite, stortingsflertallet, som har tatt dette begrepet for bevaring og gjort det om til et våpen mot vern av truede dyr, så står forvaltning, statsapparat og medier lojalt på sidelinjen og overser så godt de kan at politikerne bruker begreper tomme for mening. Det er på tide å se «keiserens nye bestandsmål» i all sin meningsløshet. Det er ikke mulig å være for bevaring og for desimering av truede dyr samtidig.

Det er på tide å se «keiserens nye bestandsmål» i all sin meningsløshet.

Dette særnorske fenomen, hvor vi har politisk bestemte utryddelsesmål istedenfor gjenoppbyggingsmål av truede arter, fører nødvendigvis til konflikt. Først og fremst fører det til konflikt med resten av lovverket rundt naturmangfold – siden dette selvsagt ikke har som mål å redusere naturmangfoldet til et minimum. Dernest fører det til konflikt med et flertall i befolkningen, som forventer at Norge bevarer truede arter i praksis, ikke bare i internasjonale festtaler.

Til tross for at den meningsløse norske definisjonen av «bestandsmål» er kjernen i rovdyrkonflikten, later flere politikere som om det er rovdyrene selv som skaper konflikt. Det er det selvsagt ikke. Mens tapstallene på beitedyr går ned, øker konflikten. Og ikke minst; regjeringens begrunnelse for å skyte rovdyr blir stadig tynnere. Begrunnelsen for å skyte Letjenna-flokken i ulvesonen 1. januar i år, var ganske enkelt deres blotte eksistens – det at de hadde levd i reviret over tid. Eksistensen av ulv «over bestandsmålet» ble ansett for å være grunnlag for «konflikt» - og dermed grunn god nok til å ta livet av dem. Med denne tilnærmingen må ulver alltid skytes hvis flere enn seks av dem får unger et gitt år. Og følgelig vil ulven alltid være kritisk truet i Norge. Siden dette er en logikk som strider imot selve formålet med både naturmangfoldlov og Bernkonvensjon, har Noah nå gått til rettssak mot staten over vedtaket.

Noah våger å påstå at regjeringen vet meget godt at det ikke er en tilfeldig flokk ulver inne i skogen i ulvesonen som skaper det berømmelige konfliktnivået. Rovdyrkonflikten er skapt av Stortinget – nærmere bestemt de stortingspolitikere som synes å bruke sin folkevalgte maktposisjon til først og fremst å bekjempe truede rovdyr. Og konflikten er i høyeste grad vedlikeholdt av et mediekorps som tydeligvis ikke ønsker å sette politikere mot veggen når de driver lovstridig og absurd utryddingspolitikk, men isteden løper halsende etter Senterpartiet så fort de roper «ulv, ulv».

Rovdyrkonflikten er skapt av Stortinget.

Stortinget har lagt til grunn en forutsetning som strider mot loven, og som setter Norge i en situasjon hvor vi er i konflikt med Bernkonvensjonen. Så enkelt er det. Denne forutsetningen er nettopp at truede dyr skal «holdes nede» på kunstige bestandsmål.

Tre partier på Stortinget har nå forlatt all biologisk kunnskap og innbiller seg at det er en farbar vei at dyr skal være truet. Dette er Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet. Over de siste månedene har disse partiene løpt hverandre ned for å komme med forslag til hvordan de truede rovdyrene kan bli enda verre stilt. I en innstilling til ett av disse forslagene skriver de: «Flertallet ser behovet for at det gjøres endringer og presiseringer i rovdyrpolitikken for å få ulvebestanden ned på bestandsmål.» Samtidig er de bekymret for et «betydelig og økende konfliktnivå». Ja, høyt konfliktnivå blir det når politikere lager politikk for å tekkes næringsinteresser på bekostning av natur og ville dyr, og gjør vedtak som er i strid med lovene.

3. juni voterte Stortinget over om «bestandsmålet» skulle tas inn i naturmangfoldloven. Og stikk i strid med sin egen innstilling, stemte regjeringspartiene for AP og SPs forslag om dette. Begrunnelsen var at det ikke ville bli «særlig endring» fra slik de nå praktiserer loven. Men praktiseringen av loven har ført til at Noah og andre organisasjoner har gått til rettssak. Dette var ikke et verdig vedtak samme uke som verden markerte FNs miljødag – tilegnet naturmangfoldet.

Hvordan kan folkevalgte politikere i Norge gå inn for at våre truede dyr skal bli enda færre, mens hele verden planlegger å gå sammen om en ny naturavtale for å redde ville dyr fra «den sjette utryddelsen»?

Siri Martinsen

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Arbeidsgruppens rapport vil diskuteres på åpent og demokratisk vis»