Det virker som om Brochmann anmelder et blad hun ikke har lest

Ragnhild Brochmann har skrevet en lang og ordrik tekst, der vi skal ta med oss enkelte forbedringspunkter. Anmeldelsen skjemmes likevel av at hun knapt kan ha skummet innholdet i bladene hun kritiserer. Aleksandra Ørbeck-Nilssen blir av Brochmann for eksempel redusert til «en blond, slank modell med stringtruseskille og sultent blikk» i kritikken av mai-ugaven. Det er grovt. Hun pryder forsiden fordi hun har viet store deler av livet til Harnas Wildlife Foundation i Namibia. Ørbeck-Nilssen er også leder i Nanofasa Conservation Organization, som jobber for å bevare natur, dyr, kultur og miljø i Afrika. Brochmann ser løver i et bilde og drar like usaklig inn Tiger King, med alle assosiasjonene det gir. Løvene i bildet er altså fra det samme reservatet som arbeider med å redde og rehabilitere ville dyr.

Disse formuleringene er illustrerende for hele anmeldelsen. I vår bransje vil det alltid være uenighet rundt valg av forsider, intervjuobjekter eller innhold. Vi kan aldri tilfredsstille alle.

I anmeldelsen står det at «Det er påtroppende omstruktureringer i hele industrien. Det er gjenbruk, håndverksglede og kunstinteresse. Det er klimakamp, feminisme, alderisme. Og det er rasekamp og politisk engasjement på tvers av alle flater og kanaler…» «Men ser vi denne samtiden, i og bakenfor Elles omslag? Jeg skulle gjerne sagt ja. Men svaret er nei.» Brochmann må gjerne få mene det, men i utgaven hun refererer til, «Green Issue», har vi viet 22 sider til intervjuer og artikler om klimakamp, miljøvern og ikke minst omstruktureringer i mote- og skjønnhetsindustrien. Vår faste bidragsyter, journalist Caroline Kildebo, har skrevet en fantastisk sak om nettopp håndverksglede og kunstinteresse i sine intervjuer med en skomaker, to tekstilkonservatorer ved Nasjonalmuseet og en skredder. Videre kan man lese et intervju med 85 år gamle Jane Goodall, og om gjenbruk og second hand i motejournalist Madeleine Holths spalte og på en side hvor Jenny Skavlan forteller om akkurat gjenbruk. Det virker som om Brochmann anmelder et blad hun ikke har lest.

Kritikken av juni-utgaven er bygd på samme lest. Brochmann er hoderystende til at Camilla Pihl er på coveret. Vi har valgt å ha henne på forsiden av «Love Issue» igjen fordi livssituasjonen hennes har endret seg drastisk siden fjorårets forside. Fra å ikke ønske barn, til å være nybakt mor på 41 år, og å ha født alene under korona-pandemien. Alt dette hadde Brochmann fått med seg om hun faktisk leste intervjuet. I tillegg har vi avbildet Pihl ammende på coveret, som første Elle-magasin i verden. Dette har vi fått anerkjennelse for internasjonalt, og fått ros for av organisasjonen Ammehjelpen.

Brochmann kritiserer ellers intervjuobjektene i vår Love Stories-sak i juni-utgaven ved å ramse opp de tre største kjendisene, men nevner ikke de to siste intervjuene i serien – en designer og gründer og hennes mann, samt en ung modell og hennes bror. Dersom Brochmann hadde lest fjorårets «Love Issue», fremfor å bare se på coveret, ville hun også sett at vi gjorde en helt annen vri da, med intervjuobjekter som var ukjente. Igjen fremstår kritikken som overfladisk.

Videre fortsetter hun med følgende påstand: «Men om vi blar oss bakover i historien finner vi ikke ett magasin med utpreget sans for å løfte dem redaksjonen ikke allerede kjenner.» Her viser Ragnhild igjen at hun tydeligvis ikke leser Elle. Vi vil ha oss frabedt at det igjen insinueres at vi kun intervjuer folk i vår vennekrets. Selv om motebransjen er liten, forholder vi oss profesjonelt til kilder.

Vi vil ha oss frabedt at det igjen insinueres at vi kun intervjuer folk i vår vennekrets.

Vi kjenner oss heller ikke igjen i at forsidene våre er heteronormative, selv om det er viktig også for oss å få mer mangfold på coveret. Vi har et bredt utvalg mennesker på våre forsider, fra de unge lovende modellene Emma Ellingsen og Siri Lehland, som begge er født i feil kropp, tidligere kulturminister og artist Åse Kleveland (71) til skuespiller Thea Loch Næss. Vi har for øvrig blitt nominert til «Årets magasincover» for blader i 2018 og 2019. Vi er også nominert som «Årets magasin».

At hun trekker fram Else Kåss Furuseth som et eksempel på en kvinne vi valgte å ikke ha på coveret, blir også merkelig. I utgaven hvor vi intervjuet Else, intervjuet vi 20 fantastiske, norske kvinner innen politikk, litteratur, skuespill, kunst, musikk, næringsliv og forsvaret. Vi skulle ønske vi kunne hatt alle 20 på forsiden, men måtte velge tre. Igjen blir dette personlig synsing av Brochmann.

«For hvilke merker er det vi ser representert på papir og nett? Som vies lengre saker med fotoshoots med kun egne klær? Er det Olestad?,» spør Brochmann. Her er hun inne på et viktig poeng, og vi både kan og skal bli flinkere til å dekke et større spekter innen norske motedesignere. Hva gjelder Michael Olestad, som hun blant annet trekker spesielt fram, stylet han en 14 sider lang moteserie i Elle i fjor høst. Men den kritikken tar vi med oss, og skal jobbe med.

«Kun én av tre moteserier er egenprodusert», poengterer Brochmann. Elle er det største motemagasinet i verden, med publikasjoner i 46 land. En viktig del av vår forretningsmodell er å utveksle innhold på tvers av land, og norskproduserte moteserier trykkes stadig i utenlandske Elle-utgaver. Det vil si at norsk mote og norske modeller og fotografer kan få en internasjonal plattform via Elle-systemet.

Brochmanns finale i kritikken understreker også hvor grunn den faktisk er. «Men en ting er bra, og det er at bladet har fått fast selskap av motejournalitsutdannede Madeleine Holth og selvransakende modell Anna Skavlan…», skriver hun. Vi er også stolte av Madeleine og Anna. Men vi ønsker å presisere at vi har en svært kompetent redaksjon, med høy kompetanse og utdannelse innen sine fagfelt. Vi jobber også med et bredt spekter av dyktige bidragsytere, som for eksempel kunstkritiker Erica Mathiesen, journalist Caroline Kildebo, stylist Marte Dahlgren, ernæringsfysiolog Emilie Nereng, i tillegg til en rekke norske makeupartister, frisører og fotografer.

Vi setter pris på all konstruktiv kritikk og jobber alltid for å bli bedre. Brochmanns tekst er likevel hverken konstruktiv eller noen anerkjennelse fordi hun helt åpenbart ikke har tatt seg tid til å engang lese bladene eller sette seg inn i det hun kritiserer. Anmeldelsen er bygd på oppfatning, personlige preferanser og fordommer, ikke på research og analyse.

Petra Middelthon