13:13 - 18. juni 2020

Det er på tide med en global oppvarming av hjertene

Ragnhild Brochmanns artikkel om Elle i Morgenbladet er et eksempel på det største problemet i dagens samfunn: Vi bryter hverandre ned, i stedet for å bygge hverandre opp.

Aleksandra Ørbeck-Nilssen har jobbet i mange år i Namibia, for Harnas Wildlife Foundation og som leder i Nanofasa Conservation Organization. Foto: Janne Møller-Hansen/VG/NTB scanpix

Hvis moder jord var en kvinne, hadde vi alle sittet inne for overgrep og vold. Vent litt. Det er jo det vi har gjort akkurat nå, selv om noen av oss allerede har blitt sluppet ut på prøve. En skulle tro at denne koronatiden hadde fått oss til å tenke og reflektere over hvordan vi bør fornye oss selv, og ikke bare snakke om alt annet som bør fornyes, men slik er det dessverre ikke. Da jeg leste Ragnhild Brochmanns artikkel om Elle i Morgenbladet, fikk jeg bekreftet nok en gang at det største problemet vi har i dagens samfunn, er det dårlig inneklimaet vårt. Hennes artikkel er et eksempel på at i stedet for å løfte hverandre opp i denne tiden, bryter vi hverandre ned, uten å tenke på konsekvensene, for å fremme oss selv og vår egen posisjon.

Samfunnet har i mange år kjørt på en motorvei i en kabriolet uten å ta i betraktning hvor mye hår du faktisk risikerer å miste når du kjører uten tak. Og i dag, flere tiår senere, står et hårløst menneske og stirrer tilbake på oss i speilet. Et menneske som beskylder politikere eller andre for alle de gangene det selv ikke har tatt ansvar eller hatt mot til å si: «Nei nå holder det, jeg har ansvar for eget liv og et ansvar for å bidra til kollektivet.»

Vi står fortsatt midt i en pandemi hvor store deler av verden holder pusten. De aller fleste av oss prøver å finne ut av hvordan vi kan få tiden til å gå litt raskere, noen bekymrer seg for hvordan vi skal tilbringe sommeren og om økonomien vil reise seg. Andre blir trigget til å stille et par spørsmål om hvorfor menneskene måtte bli syke for at naturen skulle bli friskere.

Mennesker har oppført seg som et virus på planeten vår i lang tid, og gjort friske naturområder syke, utryddet dyr og gravd dype sår i jordhuden. Vi har brukt verden som en lekeplass, og fylt den med stadig nye leker for å glemme hvor ensomme vi er i hver vår sandkasse. Status, økonomi og konsum har vært en temperaturmåler på «det gode liv», men bak fasaden ser man at når livet ikke utfolder seg slik fantasien vår har forestilt seg, resulterer det i et jævlig mørkt indre liv. Antall depresjoner, selvmord, «livstilsykdommer» og resepter cashet inn på apoteket, er bevis på at lykke ikke kommer utenfra.

Vi har lenge hatt mye frihet, men glemt at med frihet kommer et ansvar. Vi har beveget oss over hele verden, pusset opp, byttet jobb, hus, klær, kjæledyr og partnere når vi trengte en forandring, men glemt at kroppen vår og jorden vår er det eneste stedet vi må bo! Og sinnet vårt er en livspartner som vi må lære å forstå, kommunisere og leve med.

Jorden har vært syk lenge, men det har også menneskene vært. Vi har ofte snakket om et dårlig klima på planeten, men glemt å ta opp til vurdering at dette bare er en refleksjon av det dårlige inneklimaet som lever i menneskene. Ifølge National Science Foundation tenker et menneske circa 60 000 tanker om dagen. 80 prosent av dem er negative, og 95 prosent er akkurat de samme tankene vi hadde i går. Jeg vil tørre å påstå at også dette kan regnes som forurensning. Bare spør meg. Jeg ble syk av det, og det kostet meg nesten livet. Det meste av tiden gikk jeg rundt og var et offer av fortiden, eller en fange av fremtiden, men da jeg ble lagt inn på sykehuset i Namibia med blodforgiftning, måtte jeg bare forholde meg til øyeblikket akkurat da.

De fleste av oss melder seg ikke frivillig til å endre livene våre drastisk, med mindre vi føler oss motivert av noe mer ubehagelig enn ideen om selve endringen. Det er ofte når vi er midt i vår dypeste smerte at vår sjels rop om å returnere hjem roper høyest. Men hvorfor må det være sånn at vi trenger store branner, pandemier, sykdommer og tragedier for å lære oss å sette pris på alt vi er og har?

Da jeg var 18 år, dro jeg til Afrika for å redde dyr og mennesker fra sult og elendighet, men da jeg traff San-folket i Namibia, innså jeg at den virkelige sulten er i oss som har for mange valg. Vi, som lever i et egosystem, er mer opptatt av å forsyne oss og dekke egne behov, mer enn i et økosystem hvor det å gi tilbake er like viktig,

Men menneskene har ikke alltid vært sånn, og naturen heller ikke syk. Urfolk over hele verden har i hundrevis av år greid å leve i pakt med seg selv og naturen. De forsto at mennesker er natur, og at kroppen på samme måte som planeten trenger kjærlighet og respekt. Pakten mellom urfolk og naturen gikk ut på å spille på lag. Du skulle ikke tar mer enn det du trengte, og lytte til naturen og kroppens behov for hvile. Den økologiske tenkningen fra urfolk er nøkkelen til overlevelse både for urkultur, natur og alle verdensborgere. I dag står vi som mennesker i det som føles som en rotløs skog og lurer på når problemene skal slippe taket og når det skal bli trygt nok å slå røtter igjen.

Men når tiden er inne for å gå tilbake ut i verden er det viktig å tenke på at vi ikke er her for å jobbe mot naturen, men med naturen og forstå henne. Det samme gjelder kropp og sinn.

For hvor står vi i dag? Hvor går veien videre? Hvordan kan vi bygge en bro mellom urkunnskap, ny informasjon og egen helse?

Pust.

La oss starte med det vi kan gjøre noe med. Oss selv, tankene vi tenker og valgene vi tar hver dag. Og for all del at vi minner oss selv på at vi har et ansvar i forhold til å vare på hverandre i stedet for å bryte hverandre ned.

Vi kan bruke denne muligheten til å innse at vi også er natur, at vi som individer er en del av den store jordkroppen, og at vår helse også kan bidra til jordens helse.

La oss bruke tiden til å bygge opp inneklimaet hos oss selv og hverandre. Det hjelper ikke å pirke på fasader og spisse blyanten om vi har mistet dette perspektivet og ansvaret vi har.

Det er på tide med en global oppvarming av hjertene, og en klimaforandring i menneskenes bevissthet. Som Kolbein Falkeid har skrevet: «Barn Menneske, varm deg mot huden min. Lukk neven din mykt om litt flyktig fred. La oss drømme et lite bål i skogen vi kan sitte og varme oss ved». Jeg håper alle vil ta imot den invitasjonen.

Aleksandra Ørbeck-Nilssen

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Arbeidsgruppens rapport vil diskuteres på åpent og demokratisk vis»