08:01 - 30. juni 2020

Det er ikke sikkert Henrik Wergeland ville stemt på Senterpartiet, skriver Alexander Zlatanos Ibsen.

Det er ikke sikkert Henrik Wergeland ville stemt på Senterpartiet, skriver Alexander Zlatanos Ibsen.

Trygve Slagsvold Vedum, her på Stortinget i 2019, gjør Wergeland til en slags proto-senterpartist, skriver Alexander Zlatanos Ibsen. Arkivfoto: Hanne Marie Lenth Solbø

I en tid hvor døde hvite menn stort sett skjelver i statuesoklene, er det befriende å høre én av dem få et anerkjennende nikk. Denne æren var det ingen ringere enn Henrik Wergeland som fikk av Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum. To ganger den senere tiden har sistnevnte på NRK, i raske historiske sveip, antydet at han kan spore sitt partis røtter til dikterhøvdingen, med «tradisjonen fra Henrik Wergeland og den kampen som sto mellom folkestyre og embetsmannsstat», som han forklarte på NRKs Politisk kvarter 19. juni.

Litt overfladisk sett er det en tilforlatelig idéhistorisk antagelse. Senterpartiet har nasjonal selvråderett og lokalt selvstyre som kjernesaker, og det samme opptok Wergeland på starten av 1800-tallet. Dog under radikalt annerledes kår: Norge var akkurat ferdig med sin danske union, og i gang med sin neste med Sverige.

Vedum tok forbehold om at det ikke fantes noe Senterpartiet den gang Wergeland levde, men han trekker likevel frem kampen mot sentralmakten (i Christiania/Oslo) som et kontinuerlig spenningsfelt. Dermed gjør han Wergeland til en slags proto-senterpartist.

Selv om det ikke var noen direkte forløper for dagens Senterpartiet på Wergelands tid, fantes en gruppering med visse likhetstrekk representert på Stortinget, nemlig den såkalte «Bondeopposisjonen», ledet av Ole Gabriel Ueland. Denne gruppen var blant annet imot liberal tollpolitikk og for gode vilkår for landbruk.

Formannskapslovene, som sikret kommunalt selvstyre i landet, ble innført med Bondeopposisjonen som pådrivere, noe også Wergeland fra sidelinjen var tilhenger av. Dette innebar en vesentlig endring av Grunnloven, som Wergeland ellers forsvarte inderlig (Wergelands far, Nicolai, var blant Eidsvollsmennene, og Henrik selv skrev den første historiske avhandling om Grunnloven).

Det var derimot også den samme Bondeopposisjonen som sørget for å utsette opphevelsen av den famøse Jødeparagrafen, som frem til 1851 nektet jøder adgang til Norge – en opphevelse ingen ivret mer for enn Henrik Wergeland.

Wergeland er i det hele tatt vanskelig å plassere partipolitisk. Han var unektelig en patriot, og ville kanskje i vår tid blitt forstått som en nasjonalkonservativ. Men det blir likevel temmelig anakronistisk, gitt at det i hans samtid var radikalt å fremme nasjonal selvbestemmelse. I Wergelands samtid betød nasjonalisme motstand mot å underlegge Norge Danmark eller Sverige.

Videre var hans patriotisme forankret i to motstridende tradisjoner: den tyske romantiske tanken om et nasjonalt kulturfellesskap, og den franske opplysningsinspirerte ideen om et politisk rettferdighetsfellesskap. De to kreftene trakk litt i motsatt retning: Kulturfellesskapet pekte mot nasjonal selvstendighet, mens rettferdighetsfellesskapet mot legitimt herredømme og internasjonalt samarbeid.

Ideologisk kunne Wergeland forfekte alt fra borgerlige til kommunistiske standpunkter. Han var enkelte steder endatil nær ved å stemme i den anarkistiske maksimen om at «all eiendom er tyveri!», som jo burde få busten til å reise seg på enhver sann senterpartist. I sitt hovedverk Skabelsen, Mennesket og Messias (1830) spekulerer han for eksempel i hvordan landegrenser ble til ved en ur-tyranns makt, som etter hvert sikrer seg global dominans: 

«Saa tog han ved sin Styrke Folkets Land / hans Ager slugte alle folkets Agre; / og saa blev hele Jorden til hans Ager, / med Aftenens og Morgnens sky til Gjærde.»

For å ta et annet ankepunkt, er det vanskelig å si hvordan Wergeland ville forholdt seg til EU. På den ene siden var han kulturelt allergisk mot alt som luktet av dansk påvirkning, og Brussel ville kanskje fremstått som enda fjernere enn København. På den annen side var han entusiastisk opptatt av de europeiske nasjonenes forbrødring og fredelige sameksistens. Tydeligst formulert i hans berømte 17. mai-tale ved avdukingen av støtten reist til ære for statsråden Christian Krohg, 17. mai 1833:

«Vi skulle sige til Europas fri Nationer (…) Norge tilhører eders Samfund (…) Lader os forstaae hverandre Nationer! ogsaa igjennem vort Nord gaaer en skinnende Bue af den Ideernes Lyskreds, en Deel af den Frihedens trefarvede Himmelbue, som ogsaa skal skyde sine Straaler ind i Europas Indlande!»

En komplisert figur som Wergeland rommet det meste av sin samtid, og var på samme tid en unik og selvstendig kraft. Han ønsket å dyrke frem det norske, men også å knytte Norge til omverdenen. Folket skulle opplyses, men folkedypet skulle også tjene som inspirasjon til denne nasjonale oppvåkningen. Denne ambivalensen kom godt til uttrykk i hans skåltale for et godt år i 1841: «Vi skjuler forgjeves for oss selv, ved en glimrende embedsstat og en uforholdsmessig fortærende luksus, at vi er et folk av bønder.»

I disse dager, hvor vi gratulerer Senterpartiet med sin hundreårsfeiring, er det greit å minne om at de nok må nøye seg med å dele Wergeland med andre – kanskje med de fleste norske partier. Med det enorme formatet han hadde, både i tenkning og diktning, er det heldigvis mer enn nok til alle.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 20 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse