09:58 - 23. juni 2020

Dagens politikere kan lære mye av striden om «veimillionen» i 1920

Når politikken omsider normaliseres, og det i høst skal forhandles om statsbudsjettet, vil Erna Solberg kanskje sende noen tanker til sin forgjenger Gunnar Knudsen.

Beredskap og økonomisk krisepolitikk: Det er lett å øke pengebruken, men adskillig vanskeligere å stramme inn, skriver Gjermund Forfang Rongved. Her: Statsminister Erna Solberg besøker smitteteltet på Haukeland sykehus, Bergen 22. mai. Foto: Marit Hommedal / NTB scanpix 

På søndag i forrige uke var det 100 år siden statsminister Gunnar Knudsen gikk av fordi Stortinget presset gjennom den såkalte «veimillionen», en økning av veibudsjettet med én million kroner. Selv om Knudsens andre regjeringsperiode var unik – de syv årene var sterkt preget av verdenskrigen fra 1914-18 og dens etterdønninger – finnes det i denne situasjonen noen lærdommer for dagens politikere, som også står overfor en krise.

Første verdenskrig var svært ødeleggende for norsk økonomi. Hovedmotstandere i krigen var våre to desidert viktigste handelspartnere, Storbritannia og Tyskland. Og begge parter satset på økonomisk krigføring som blant annet innbefattet blokade, da skyttergravskrigen på kontinentet gikk i stå. Da ble det vanskelig for en liten, åpen økonomi som den norske.

Karikatur av Gunnar Knudsen. Foto: Oslo Museum

Norge var både avhengig av tilførsler av en rekke varer, inkludert nødvendighetsvarer som korn og drivstoff, og et marked det norske næringslivet kunne selge varene sine i. Knudsens regjering opprettet en rekke kriseorganer for å sørge for befolkningens ve og vel og holde samfunnsøkonomien i sving. Statens kriseorganer begynte også med oppkjøp av varer for å holde hjulene i gang, i stor grad finansisert av lån fremfor økte skatter. Samlet sett utgjorde dette en plutselig, ukontrollert og sterk utvidelse av statens virkeområde.

Resultatet var statsfinansielt forfall: Staten tok på seg stadig flere oppgaver, ingen synes å ha hatt oversikt over statens pengebruk, mens statsgjelden, som hadde økt betydelig i løpet av krigen, bare fortsatte å øke utover 1920-tallet. Slik sett er det ikke til å undres over at stats- og finansminister Knudsen satte strek i juni 1920.

Særlig på to områder er det mulig å trekke noen paralleller til våre dager: beredskap og økonomisk krisepolitikk.

Beredskapen først. Knudsen møtte mye motbør for å være uforberedt på verdenskrigen, hvor særlig hans famøse utsagn et halvår før krigsutbruddet om at «den politiske himmel, verdenspolitisk set, er skyfri i en grad, som ikke har været tilfældet paa mange aar» stadig er blitt trukket frem. I våre dager er det gode grunner til å stille spørsmål om hvorfor ikke beredskapen har vært bedre når Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap gjentatte ganger har ansett en pandemi som det mest sannsynlige krisescenariet. Både verdenskrigen og koronakrisen kom overraskende på den norske regjeringen, selv om det ikke manglet faresignaler.

Vi er bedre stilt i 2020, med adskillig historisk lærdom å trekke på, men beredskap er blitt en kompleks affære, og feltet er opplagt noe regjeringen Solberg har hatt vansker med. Ser vi på samfunnssikkerheten, så er det Justis- og beredskapsdepartementet (JD) som har overordnet ansvar, men ansvarsområdet fremstår som svært fragmentert. Forsøket med å opprette en minister for samfunnssikkerhet forble kun et forsøk; ministerposten forsvant med ministeren før utbruddet av korona-krisen, uten at landet synes å ha blitt mer beredt av den grunn. JDs ansvarsområder og organisering kunne nok hatt godt av en grundig gjennomgang under en både dyktig og lengesittende minister. Det motsatte har imidlertid vært tilfelle.

Når det gjelder forsyningsberedskap burde lærdommene fra første verdenskrig være utvetydige. Om tilførselen av varer vi ikke er selvforsynt med, avstenges så får vi vanskeligheter. Det er da også under første verdenskrig vi finner kimen til den første norske forsyningsberedskapen. Den statlige kornhandelen ble videreutviklet i mellomkrigstiden, før alskens beredskapslagring av matvarer, drivstoff og helsemidler ble bygget ut under den kalde krigens totalforsvar. Etter den kalde krigen er imidlertid dette systemet blitt bygget ned som følge av statsfinansielle hensyn og manglende historisk bevissthet, kamuflert i et forførerisk bedriftsøkonomisk språk. Hvorfor ha dyre ikke-produktive lagre, når man til enhver tid kan få levert «just in time» fra det åpne markedet?

Så sent som i fjorårets forslag til statsbudsjett avviste regjeringen å gjeninnføre kornberedskap fordi det var ansett som «urealistisk» at forsyningslinjene skulle sperres av. Vel, de siste månedenes begivenheter – og her kan vi legge til en del pågående trekk i verdenspolitikken – har vist oss at stengte markeder ikke lenger er like urealistisk. Vi har gjort oss avhengig av Kina som hele verdens medisinprodusent, konkurransen om smittevernsutstyr de siste månedene har til tider vært grisete, og den internasjonale frihandelssituasjonen under den liberale orden er under press. Selv om beredskapslagre kan være dyre i drift, kan det vise seg enda dyrere å la være.

Beveger vi oss fra beredskap til krisepolitikken, så kan vi finne en annen parallell til første verdenskrig. I begge tilfeller har selve krisen – verdenskrigen da, pandemien nå – vært en krise «der ute», som kun i noen grad har rammet Norge, til dels som følge av krisehåndteringen. Satt på spissen så holdt Knudsen Norge relativt nøytralt, og Solberg har holdt Norge relativt koronafritt. Det har medført at den økonomiske krisepolitikken mer enn selve krisen er blitt hovedfokus. Under koronakrisen har imidlertid ikke den økonomiske krisepolitikken i første rekke blitt rettet mot økonomiske vanskeligheter internasjonalt; den er for å bøte på regjeringens egne smitteverntiltak ved nedstengning av samfunnet. Målet er imidlertid det samme – unngå ledighet og økonomisk stillstand. For 100 år siden bygget man ut staten for å ta hånd om den økonomiske krisen; idag er det statlige systemet vesentlig mer utbygget, og regjeringen deler ut penger til både statlige organer og private bedrifter for at disse skal holde seg flytende. For 100 år siden hadde ikke Norge penger og regjeringen måtte gjennomføre krisepolitikken ved store statslån; i dag sitter oljepengene svært løst.

Der krisepolitikken under første verdenskrig i stort monn ble drevet av regjeringen, ser imidlertid Stortinget til tider ut til å ha vært en større pådriver i utformingen og dimensjoneringen av de mange krisepakkene under koronakrisen. Slik sett er det kanskje større likheter med motkonjunkturpolitikken på 1970-tallet, hvor regjeringen var svak, hvor hver stortingspolitiker er sagt å ha hatt sitt verft langs kysten som de forsøkte å få statsmidler til og hvor krisestøtte ble gitt til næringer som burde vært nedbygget. Også i våre dager er det få som holder igjen; slik må det kanskje være med Frp som regjeringens fremste støtteparti, og et svakt Ap i opposisjon, diltende bak det selvsikre, men aldri utgiftsdempende, Senterpartiet. Når bevilgningene også skal skje raskt, blir utfallet fort slik som for 100 år siden – det er nok ikke alle krisemilliardene som er like kvalitetssikret av Finansdepartementet.

Når politikken omsider ser ut til å normaliseres, og det i høst skal forhandles om statsbudsjettet, vil Erna kanskje sende noen tanker til forgjenger Gunnar Knudsen. Det er imidlertid liten grunn til å tro at regjeringen går av på noen veimillion – enn si veimilliard – når regjeringens støtter seg på veipartiet Frp. Det er også grunn til å peke på at regjeringens oljepengebruk vekket oppsikt allerede før koronakrisen. Den viktigste lærdommen Gunnar Knudsen gjorde seg fra krigsårene er allmenngyldig: Det er lett å øke pengebruken, men adskillig vanskeligere å stramme inn.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 20 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse