00:05 - 29. mai 2020

Uthuling, underminering og uforstand

Nytte og nysgjerrighet er ikke motsetninger. Men snever nytteforståelse er en alvorlig torpedo under den akademiske friheten, skriver Dag O. Hessen.

«Samfunnskritisk rolle»: Det var ikke bare filosofer som manglet på listen over yrker med samfunnskritiske funksjoner, det var det meste av akademia, skriver Dag O. Hessen. Her: Den norske matematikeren Sophus Lie er foreviget ved en marmorbyste på Universitetet i Oslo. Foto: Christian Belgaux

Prinsippet om akademisk frihet står sterkt med støtte både gjennom lov og hevd. I utkastet til ny universitets- og høyskolelov som nå er ute på høring, legges det opp til en ytterligere presisering av hva akademisk frihet innebærer både for institusjon og ansatt. Loven fastslår blant annet at «Universiteter og høyskoler kan ikke gis pålegg eller instrukser om læreinnholdet i undervisningen og innholdet i forskningen …», og ingen har gått direkte til angrep på dette prinsippet. Det er allikevel et sett med politiske virkemidler tilgjengelig for å beskranke denne friheten i praksis, først og fremst gjennom økonomiske insentiver.

Kompetansereformen

Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet har forhandlet frem seks konkrete krav til regjeringens kompetansereform.

Mange frykter at det nye kravet om en finansieringsmodell som premierer arbeidslivsrelevans mer direkte, vil ramme humanistiske fag. Rektor ved Universitetet i Oslo, Svein Stølen, er «rystet» over forslaget, og mener det slår bena under arbeidet med ny lov for universiteter og høyskoler. 

Dag O. Hessen er professor i biologi ved Universitetet i Oslo, og medlem av utvalget som utarbeidet lovforslaget som har høringsfrist 5. juni.

Ved å styre forskningsbevilgningene mot det som fremstår som umiddelbart matnyttig og med stadig sterkere forventning om næringsrettet innovasjon, legges en begrensning på friheten i den forstand at det bare er forskningsmidler å hente innen disse områdene. De som ikke passer inn under disse utlysningene, har riktignok sin frihet ved at de fortsatt kan «pusle med sitt», men i lengden er det vanskelig å drive seriøs forskning uten tilskudd utenfra. Det er naturligvis en legitim forventning at universitetene skal levere noe tilbake, og det er helt i pakt med universitetets egne ønsker. Universitetet er til for samfunnet, men det er delte meninger om hva man skal definere som samfunnsnyttig og under hvilken tidshorisont. Om innovasjon ikke også bør omfatte intellektuell innovasjon og om betydningen av erkjennelse og dannelse. Begreper som for noen trolig oser av møllkuler, universitetsnostalgi og akademisk snobberi, men som representerer fundamentale ideer om hva et universitet skal romme. Allikevel, universitetet har aldri vært døvt for samfunnets behov og utvikling, og i stor grad tilpasset seg dette uten å stadig snu sin kappe etter omskiftelige vinder og politiske føringer. Og vi er, som alle, drevet av ønsket om å være et gode for samfunnet.

Det forslaget til ny finansieringsmodell som nå er lagt frem, er en alvorligere torpedo under den akademiske frihet fordi det knytter hele finansieringsmodellen så tett til en instrumentell nytteforståelse. Stridens kjerne er ett av de seks punktene som ble lagt frem, som eksplisitt sier at: «Insentiver/faktorer i forslaget til nytt finansieringssystem skal være: Relevant arbeid etter endt studie, ulike opplegg for videreutdanning, og opprettelse av mindre og fleksible emner og moduler som arbeidslivet etterspør og som kan tas i kombinasjon med jobb.» Det er verdt å merke seg at forslaget i samme slengen åpner opp for at universitetene skal hente ikke bare legitimitet, men driftsmidler, som tilbyder av etterutdanningskurs for arbeidslivet.

Frps Roy Steffensens spissformulering «jeg tror ikke mange har ropt etter filosofer de siste to månedene. Man har ropt etter helsearbeidere» er muligens ikke representativ for hvordan Ap ville formulert seg, men de står altså sammen med Frp og Sp bak forslaget. Nå kan man innvende mot Steffensen at den mest grunnleggende helsedebatten «i disse koronatider» har vært de etiske spørsmålene: Hvem skal beskyttes, hvem skal behandles – og til hvilke samfunnskostnader? Allikevel, forslaget kan virke tilforlatelig, for universitetene er nå en gang finansiert over skatteseddelen, og vi ønsker vel å utdanne kandidater til «relevant arbeid»? Dessuten, som Torstein Tvedt Solberg og Nina Sandberg, begge stortingsrepresentanter for Ap og medlemmer av Utdannings- og forskningskomiteen skriver, så er ikke nytte og nysgjerrighet noen motsetninger. Nei, selvsagt ikke, og Universitetet utfører mye forskning og utdanning med tett kobling til arbeidsliv, næringsliv og innovasjon. Det er helt utmerket. Problemet blir når mulighetene forvitrer for andre fag som ikke kan kvittere ut på denne formen for umiddelbar relevans. Denne formen for uthuling både av institusjonell og individuell frihet skjer ved for ensidig nytteorientering i forskningsfinansieringen, eller som ved denne nye finansieringsmodellen.

Noen av oss spøkte med begrepet «samfunnskritisk rolle», for det var slett ikke bare filosofer som manglet på listen over yrker med samfunnskritiske funksjoner, det var det meste av akademia. Og kanskje er ikke den type samfunnskritikk som kan komme fra et fritt universitet det som i det daglige får hjulene til å gå rundt, men det er ikke desto mindre viktig for et åpent, demokratisk samfunn at det finnes breddeuniversiteter, at det finnes rom for nysgjerrighet motivert kun av ønsket om å forstå, få økt innsikt. Nesten alt et moderne samfunn bygger på, har sitt utspring i slikt basalt vitebegjær. Det er dessuten en del av den kultur et samfunn bør ha – ja som utgjør mye av samfunnet. Hverken kunstnere, forfattere eller andre kulturarbeidere fyller det man i en koronasituasjon kan kalle samfunnskritiske funksjoner, men de er avgjørende funksjoner i et samfunn som dreier seg om noe mer enn det daglige matstrev.

Diskusjonen om universitetenes samfunnsrelevans og nytteverdi er like gammel som universitetene selv, også svenskenes store vitenskapsikon på 1700-tallet, Carl von Linné, klaget over at han måtte utføre sin kartlegging av naturens mangfold under dekke av å finne vekster som var av økonomisk interesse for broderfolket. Paradoksalt nok synes allikevel forståelsen for utdanningens bredere funksjon å være negativt korrelert med økende velstand. Litt som at arkitekturens ornamentikk og skjønnhet måtte vike plass for ren funksjonalisme.

Dette dreier seg ikke om en ryggmargsrefleks mot en ny finansieringsmodell eller politiske ønsker om samfunnsnytte. Begge deler er vi med på. Det er den snevre nytteforståelsen det reageres mot. En økonomisk premiering basert på denne forståelsen er en slippery slope for ideen om universitetenes autonomi og bredere samfunnsrolle.

Dag O. Hessen

Professor i biologi, Universitetet i Oslo

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 20 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Vi trenger en statusheving av forfatterrollen i norsk akademia.»