Kronikk

Ny kurs, ikke stø kurs

Covid-19 gjør ny politisk kurs både mulig og nødvendig.

Arbeiderpartiets slagord gjennom mange år har vært «stø kurs». Det har vært viktig for trygghet, stabilitet og forutsigbarhet, og markert dem som styringsparti. Men nå er det ikke lenger behov for stø kurs. Vi trenger en ny kurs. Livet med korona er ikke bare et eneste stort eksperiment fra vi våkner til vi legger oss, det blir også stadig vanskeligere å forestille seg at det vil være mulig å gjenoppta hverdagen vår nøyaktig der vi slapp. Frem mot valget i 2021 vil de politiske partiene være nødt til å se sine partiprogrammer i et nytt lys, på mange områder.

For det første: Covid-19 er en god anledning til å endre hvordan et land måler vekst. Bruttonasjonalprodukt (BNP) måler alt utenom det som gjør livet verdt å leve, sa Robert F. Kennedy i en tale i 1968. Nå diskuterer stadig flere økonomer alternative tilnærminger.

Den britiske økonomen Kate Raworth har skrevet en sterk og overbevisende bok (Doughnut Economics: Seven Ways to Think Like a 21st-Century Economist) om hvordan vi bør tilnærme oss økonomien. Se for deg en smultring: Den ytre sirkelen i smultringen representerer jordas og klimaets tålegrense. Det er grensene for hvor langt det er mulig å utvikle økonomien uten å ødelegge havet, skogene og luftkvaliteten, hindre dyrearter i å utryddes, og sørge for at oppvarmingen ikke går over 1,5 grader. Den indre sirkelen markerer et minimum av det mennesker trenger for å kunne leve gode liv. Det betyr for eksempel mat, klær, tak over hodet, rent vann, utdanning, helsehjelp, og grunnleggende demokratiske rettigheter som stemmerett og ytringsfrihet. FNs bærekraftsmål gir en god oversikt over slike minimumsstandarder.

Den gode og søte smultringen blir dermed målet: å møte menneskelige behov og ivareta grunnleggende menneskerettigheter, samtidig som man tar hensyn til klima og bærekraft.

Målet for politikken må være at alle skal ha friheten til å leve gode liv – innenfor rammene av smultringen. Den nedre grensen går ved at alle skal med inn i smultringen og sikres et minimum. Den øvre grensen går ved overforbruk utover jordas og klimaets tålegrense.

Midt under strenge koronatiltak kunngjorde Amsterdam nylig, som den første byen i verden, at de skal prøve å måle verdiskaping på denne måten.

Det er ikke sikkert smultringen passer for alle, poenget må være å vurdere andre måter å måle vekst enn BNP. New Zealand og Island har begge nylig vedtatt å bygge sine statsbudsjetter opp omkring et mål basert på hva som gir gode liv («wellbeing»).

Her i Norge har politikere fra Ap, SV, Sp og MDG, i samarbeid med Tankesmien Agenda, tatt til orde for at målet for norsk økonomi bør være reell grønn vekst. Dette innebærer at produksjonen i økonomien må skje innenfor planetens tålegrenser, med fastsatte begrensninger for bruk av nye naturressurser, ikke kun klimamål. I dag brukes imidlertid kun rundt ti prosent av ressursene vi henter fra naturen på nytt, mens 90 prosent kastes etter engangsbruk. En sirkulær produksjon krever en betydelig omlegging av dagens produksjon i økonomien, og vi er knapt i gang med arbeidet i Norge.

La oss ikke stoppe der. Håndteringen av covid-19, og ikke minst de økonomiske ettervirkningene av krisen, vil komme til å kreve et annet type samarbeid mellom offentlige og private aktører. På mange måter er styrkeforholdet snudd på hodet. Bedrifter vil antagelig i flere år fremover komme til å være helt avhengige av tilførsel av offentlige midler. Mange vil også slite med mangel på risikovillig kapital og med tørke i nye oppdrag.

Dette høres ikke særlig lystig ut, men det kan også representere en stor mulighet for samfunnet. Staten har både penger og innkjøpsmakt. Nå er det mange smarte teknologer som har måttet legge oppstartsselskapet sitt på is. Hva med å sette dem i gang med å tenke ut lure løsninger for innbyggerne, som digitale hjelpemidler for eldre, eller en effektiv transportløsning for folk som bor lenger unna folk?

Flere økonomer mener at covid-19 fører til at en helt annen økonomisk tenkning slår rot. Offentlige myndigheters oppgave er ikke bare å reparere feilene som markedet skaper, det er å lede an og styre overgangen til fornybarsamfunnet. En politikk som bare legger til rette for markedet, holder ikke lenger. Flere snakker nå om en ny «New Deal», med henvisning til de økonomiske reformene den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt gjennomførte på 30-tallet.

EU lanserte allerede før koronakrisen omfattende planer om en «Green New Deal», og et mål om karbonnøytralitet innen 2050. Ved å stille tydelige grønne betingelser i de økonomiske krisepakkene og stimuleringen av økonomien i kjølvannet av covid-19, vil det kunne kickstarte det mye omtalte grønne skiftet.

Koronakrisen tvinger også bedrifter og investorer til å tenke nytt om hvordan de verdsetter og priser risiko. En viktig lærdom av bankkrisen i 2008 var at banker og finansinstitusjoner skjønte at de måtte ha større buffere, og mindre gjeld, for å kunne takle en lignende situasjon. Også denne gangen må bedrifter lære av erfaringer. Det betyr å bygge robusthet og prise inn i sine budsjetter at en tilsvarende ytre hendelse vil kunne ramme igjen. Mange var allerede så smått i gang før krisen. I sitt årlige brev til verdens næringslivstopper oppfordret Larry Fink, sjef for investeringsgiganten Black Rock, selskaper til å kalkulere inn klimarisiko i sine regnskaper.

Det er ikke nok å bygge robusthet bedrift for bedrift. Det er en samfunnsoppgave. Helseinstitusjonene må fungere og kunne gi et godt tilbud til hele befolkningen, ikke bare til de med helseforsikring eller som kan betale for det. Gode velferdsordninger er ikke bare mer rettferdig, det gir også bedre beskyttelse for alle i den situasjon vi er i nå. Men deregulering og privatisering har hatt konsekvenser for samfunnsberedskapen. Det har for eksempel ført til at vårt nasjonale medisinlager ble delprivatisert i 1998, og solgt til tyske Gehe AG i 2001. Norsk Medisinaldepot skulle gi oss sikker forsyning av legemidler. Nå eies det av et gigantisk amerikansk legemiddelselskap.

Stø kurs kan bety flere ting. For Arbeiderpartiet og partiene i sentrum venstre kan det bety å gjøre det de har lyktes med før: holde fast på et verdigrunnlag, men på pragmatisk vis finne nye løsninger som er tilpasset den tiden vi lever i. Uansett holder det ikke for noe parti å bare snu bunken når partiprogrammene nå skal skrives.

Mer fra Kronikk