08:51 - 31. mai 2020

«No cure, no pay»

Er det slik utdanningsinstitusjoner skal finansieres?

En undersøkelse ved Universitetet i Bergen viser at nær 80 prosent av alle med mastergrader innen humaniora, samfunnsvitenskap og realfag opplever å ha relevant jobb to år etter endt studium. Her: Universitetet i Bergen høsten 2016. Arkivfoto: Paul S. Amundsen

En ny og noe overraskende allianse bestående av Ap, Frp og Sp går inn for å endre finansieringssystemet for utdanningsinstitusjonene. Relevant jobb etter endt utdanning skal inn som nytt element i inntektsgrunnlaget. Men er «no cure, no pay» det som skal til for å sikre arbeidslivsrelevans?

Jusstudentene blir i all hovedsak jurister. Og lærerstudenter blir lærere, på samme måte som medisinstudenter stort sett blir leger. For studenter på profesjonsstudier, er andelen med relevant jobb så nær 100 prosent den bør være. Ingen indikator i finansieringssystemet som premierer høy andel med relevant jobb etter endt utdanning vil endre det. Men det er ikke slik at alle skal studere profesjonsfag.

For utdanningene som ikke er profesjonsrettet, er det ikke nødvendigvis like entydig hva som er en relevant jobb. Er det relevant for en sosialantropolog å jobbe som forhandler for et større oljeselskap når kontrakter med et internasjonalt teknologiselskap skal landes? Noen vil sikkert hevde at det må overlates til forretningsjuristene eller økonomene, mens andre vil mene at antropologens blikk for maktspill vil være avgjørende for å sikre en avtale. Har en litteraturviter noe å bidra med i utviklingen av nye dataspill? Spill handler om å skape fortellinger; dataprogrammet er bare den teknologiske rammen. Naturligvis er litteraturviteren, manusforfatteren eller designeren i tillegg til teknologen viktig for å lage et konkurransedyktig produkt. Og astrofysikere har være høyst relevant for olje- og gassindustrien med sin kunnskap om instrumentering og programmering, selv om vedkommende har rettet blikket mot stjernen snarere enn mot undergrunnen gjennom studiet.

Et mangfold av kunnskap og kompetanse er det som skal til for å sikre et velfungerende arbeidsliv. Utdanningsinstitusjonene skal også utdanne for et langt liv i et skiftende arbeidsliv i endring, og som Holdenutvalget slår fast: «Kompetansebehov er vanskelige å forutse på lang sikt» og «at det knytter seg stor usikkerhet til hvilke kompetanser, utdanninger og yrker som vil kreves for å utføre fremtidens arbeidsoppgaver» (NOU 2018:2 – Fremtidens kompetansebehov). Det vil være lett, men feil, å kun utdanne for et kortsiktig arbeidsmarkedsbehov. Utdanningene må ha relevans i arbeidsmarkedet ti-tyve år frem i tid og utdanningene skal også påvirke og bidra til å forme fremtidens jobber.

Norske universiteter og høgskoler arbeider kontinuerlig med å øke arbeidslivsrelevansen i sine utdanninger. I den forbindelse har flere institusjoner kartlagt hvor stor andel av studentene som mener de har relevant jobb etter endt utdanning. Tallene er jevnt over høye, på tvers av utdanninger. En undersøkelse ved Universitetet i Bergen viser at nær 80 prosent av alle med mastergrader innen humaniora, samfunnsvitenskap og realfag opplever å ha relevant jobb to år etter endt studium. At arbeidsrelevansen i høyere utdanning er generelt god, bekreftes av en Nifu-undersøkelse av arbeidsgivers forventninger til og erfaringer med nyutdannede. Dersom andel med relevant jobb etter endt utdanning skal inn som en del av finansieringssystemet av institusjonene, må omfattende spørreundersøkelser gjennomføres årlig i forkant av Stortingets budsjettprosesser for alle de drøyt 1300 studieprogrammene som tilbys nasjonalt. Og et stort antall arbeidsgivere og arbeidstagere må være villig til å besvare. Det er vanskelig å se at dette kan iverksettes uten et betydelig byråkrati og store omkostninger.

Dagens finansieringsmodell er omfattende. Utdanningsinstitusjonene får betalt for antall studenter som tas opp, avlagte studiepoeng og grader. I tillegg inneholder modellen flere indikatorer knyttet til forskning og eksternfinansiering. Jo flere indikatorer og insentiver som inngår i modellen, jo større er sannsynligheten for at den ene nuller ut effekten av den andre. Universitets- og høgskolerådet har derfor tatt til orde for en forenkling av finansieringsmodellen snarere enn en enda mer kompleks og byråkratisk modell. Institusjonene styres gjennom budsjetter, men også gjennom fire ulike sektormål og i underkant av 20 underliggende styringsparametere. Sektoren har lenge argumentert for å få redusert antall mål og indikatorer, og har fått gjennomslag for det. Regjeringen har varslet en melding til Stortinget om styring av sektoren. Da byr anledningen seg til å se på en helhetlig finansiering av universiteter og høgskoler.

Dag Rune Olsen

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse