00:05 - 29. mai 2020

Historisk har idealismen gått hånd i hånd med egeninteressen, skriver Torbjørn Røe Isaksen.

Historisk har idealismen gått hånd i hånd med egeninteressen, skriver Torbjørn Røe Isaksen.

Norge for verden: For noen uker siden forlot Christian Tybring-Gjedde (Frp) salen etter en replikkutveksling med utenriksminister Ine Marie Søreide, blant annet om at Norge tar imot 3000 kvoteflyktninger. Det er grunn til å tro at Tybring-Gjedde så Søreides fakta om norsk flyktningpolitikk som en slags godhetsposering, skriver Torbjørn Røe Isaksen. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Pins, «kjøp norsk» og advarsler mot henholdsvis globalistene og isolasjonistene – teorien om post-nasjonalismens komme har vel omtrent like gode vilkår for tiden som ideen om at Gud var død etter 2001.

Som seg hør og bør for debatter i vår tid, er skyttergravene ferdig gravd og venter bare på at armeene på hver sin side skal hoppe inn og gjøre seg klar for stillingskrigen.

Bakom debatten skimtes en serie antagelser som gjør internasjonalismen og nasjonalismen gjensidig utelukkende. En illustrasjon kom i stortingssalen for noen uker siden da utenriksminister Ine Marie Søreide og Frps Christian Tybring-Gjedde havnet i en replikkveksling som fikk mest oppmerksomhet fordi sistnevnte rett og slett forlot salen. Men utgangspunktet for replikkvekslingen var den utenrikspolitiske redegjørelsen og at Norge tar imot 3000 kvoteflyktninger.

Nå har jeg ingen direkte tilgang til Christian Tybring-Gjeddes hode, men basert på resonnementene hans i debatten er det grunn til å tro at han så på utenriksministerens fakta om norsk flyktningpolitikk som en slags godhetsposering. Vi skulle vise frem hvor flinke vi er til å bidra i verden. For verden.

Internasjonalisme – foruten Nato, selvfølgelig – assosieres oftest med noe mykt, nærmest idealistisk. Anklagen mot «globalistene» er at de setter verden over fedrelandet, og det er vel kanskje noe riktig i dette hvis vi ser på retorikken alene, særlig tilbake i tid. For vi har et moralsk ansvar. Verden trenger Norge. Vi må bidra til at gode verdier spres. Når vi deltar i FN, tar imot flyktninger, gir bistand eller driver fredsmekling, er det fordi vi er drevet av et moralsk imperativ. Underforstått: Vi ofrer for å hjelpe verden, The White Mans’ Burden i sin moderne form. Dermed blir internasjonalisme og nasjonalisme motsetninger, og den ene part kan si at «vi tar vare på våre egne interesser, dere vil bare hjelpe verden» og den andre at «vi hjelper verden, mens dere bare vil passe på dere selv.»

Historisk er det enklere å se at idealismen har gått hånd i hånd med egeninteressen. Tenk for eksempel på kolonitiden. I dag vet enhver skoleelev at Vesten var drevet av handelsinteresser og jakt på nye markeder og varer, men kolonialismen bygget også på en idealistisk siviliseringsmisjon som skulle bringe Gud, medisiner og fremskritt til tilbakeliggende deler av verden (slik datidens mennesker så det). Gud og Mammon, hånd i hånd.

Prepolitisk kvarter

Torbjørn Røe Isaksen og Gudmund Hernes skriver annenhver uke om politikkens forutsetninger og ideene som former samfunnet over tid.

Les flere kommentarer her.

Nå innser jeg at kolonitiden neppe er et særlig gunstig eksempel for å fremme mitt poeng, men det er like fullt illustrerende. Internasjonalisme og nasjonale interesser behøver ikke å være motsetninger. Å åpne seg mot verden har ofte vært en strategi nettopp for å fremme nasjonen, gjerne kombinert med en type nasjonalisme. Det gjaldt for den moderniserende embetsmannsstaten i Norge så vel som for de asiatiske tigrene.

Når Norge deltar i FN, forhandler fred eller påtar oss internasjonale forpliktelser, er det ikke bare for å frelse verden eller gjøre den litt bedre. Det er fordi det gir oss som et lite land en plass ved bordet, ikke minst er det viktig i forhold til vår allierte USA.

Det var Bjørnstjerne Bjørnson som i Andersen fra Toten ga opphav til uttrykket «Skit i verden, leve Toten» (egentlig var det skit i Norge). Men Toten med sin internasjonale, eksportrettede industri, går det dårlig med dersom vi skiter i verden. Skal Toten leve, må vi faktisk ut i verden.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Vidar Helgesen bruker en typisk kjønnet retorikk.»