00:05 - 29. mai 2020

Game over

Den tragiske situasjonen rundt Oslobiennalen synliggjør med all tydelighet hva slags samfunn vi lever i.

Får kritikk: Biennale-ledelsens ansvarsløse omgang med fellesskapets midler blottlegger også deres kleptokratiske sinnelag, skriver kunstner Ole Jørgen Ness. Her fra venstre: Kuratorene Per Gunnar Eeg-Tverbakk, Eva Gonzalez-Sancho og daglig leder Ole Slyngstadli. Foto: Hanne Marie Lenth Solbø

Biennale-ledelsens ansvarsløse omgang med fellesskapets midler avslører ikke bare deres hybris og åpenbare udugelighet, det blottlegger også deres kleptokratiske sinnelag. En liten lukket krets legger beslag på offentlige millioner for skamløst å fremme sine egeninteresser og føre seg frem i internasjonale fora.

Som kunstner med atelier i Myntgata 2 har jeg fulgt sirkuset fra første rad. Det har vert en forstemmende forestilling. Store penger, med den makt som følger, kan korrumpere de edleste sinn. Man kan lett få for seg at man er viktigere enn alle andre.

For oss på utsiden er det vanskelig å forestille seg hva slags selvbilde en har når en med 900 000 kroner i lønn og forvaltningsansvar for mange titalls offentlige millioner ikke kan forstå at det må få konsekvenser når en kløner det til. Den arrogante selvtilfredsheten kuratorene legger for dagen provoserer mange. Det er som om de skulle tilhøre en utilnærmelig adel. Selvfølgelig må de ha designermøbler på kontoret og vanvittige mengder AV- utstyr til sine sosiologiske drømmeseminarer. At det meste står ubrukt i kjelleren, og at disse midlene kunne gjort underverker for andre underfinansierte aktører i Oslos kunstliv, plager dem ikke nevneverdig.

Når de nå står med buksa på knærne, sitter bortforklaringene løst mens de lirer de av seg den ene usannheten etter den andre. Det er jo rimelig pinlig å skryte av internasjonale presseoppslag når man har betalt en halv million for å få dem på trykk. Det er heller ikke Oslobiennalens moderlige omsorg som har gitt oss subsidierte atelierer. Det er årevis med iherdig arbeid lagt ned av dedikerte kunstnere.

Uansett hvor fromt de fremstiller seg er kleptokrater overhodet ikke interessert i andres ve og vell. De eier ingen skam og er kun interessert i egen vinning. Ved å insistere på sin uunnværlighet som mellomledd stiller de seg på selvfølgeligste vis over kunstnerne i næringskjeden. De påberoper seg definitorisk makt og forsøker å overbevise oss kunstnere om at vi lever på deres nåde og ikke omvendt.

Sannheten er at Oslobiennalen er en gedigen gjøkunge. Den er en snyltevekst som er i ferd med å kvele Oslos kunstliv. Spydspissen som skulle heve Oslos kunstliv til nye høyder punkterte i stedet en gedigen ballong av pretensiøst babel. Konsekvensen blir mest sannsynlig at vi alle ender i grøfta.

I et lavkulturelt og populistisk samfunn som Norge, bidrar denne tragedien til å sette hele fagfeltet i ytterligere vanry. Det finnes ingen formildende omstendigheter. La oss håpe en samlet kunstnerstand sender dem alle på dør.

Ole Jørgen Ness

Les også intervju med Ole Jørgen Ness her.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 20 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Vi trenger en statusheving av forfatterrollen i norsk akademia.»