00:10 - 22. mai 2020

Diktatorene og mikroben

Koronaviruset har rammet hele verden, men en bestemt type ledere forbinder smitten med svakhet og velger fornektelse. Hvorfor er diktatorer så redde for å tape ansikt, spør Erika Fatland.

«Business as usual»: Mens man i nesten alle andre land har innført strenge restriksjoner på folkeansamlinger i forbindelse med koronapandemien, gikk den årlige feiringen av Hestens dag i Turkmenistan som planlagt av stabelen siste helgen i april. Her deltar landets president Gurbanguly Berdimuhamedov i feiringen med en turkmensk gjetervalp i armene. Foto: Igor Sasin / AFP / NTB scanpix

Det siste sollyset la seg som røde hinner på fjellkammene, sovende, rustrøde profiler mot en himmel der blåfargene raskt skiftet mot indigo. Temperaturen falt. Sletten lå allerede i mørke. Så langt øyet rakk var landskapet slik: nakent og bart, først og fremst bestående av naturens mest basale elementer, mineralenes formasjoner og skyenes skiftende fraktaler; lys og skygge, temperatur og atmosfære. De tingene som vanligvis gir et landskap begripelige proporsjoner, som vegetasjon, dyreliv, spor av jordbruk eller annen menneskelig aktivitet, manglet nesten helt. Ingen vekster raget høyere enn til knærne, ingen vei eller sti slynget seg mot et håndgripelig mål, ingen nomader hadde slått leir med buskapen sin. Bare midt på dagen, når solen sto i senit, vitnet silhuetten av en avventende rovfugl mot alt det lyseblå om at det måtte være bytte å finne i den lave vegetasjonen, små pattedyr, ørsmå gnagere.

Skjønt en gang gikk verdens viktigste handelsvei gjennom dette øde landskapet. En middelalderens autostrada, der karavaner i uendelige etapper bandt de fjerneste yttergrensene av det eurasiske kontinentet sammen, Asia og Europa, Kinas keiserdømme og Aftenlandets kongeriker. Her gikk Silkeveien, som ikke bare fraktet silken og porselenet, krydderet og gullet, men som også bar legender fra øst mot vest, fra vest mot øst. Etappe etter etappe, fra øre til øre, fra handelsmann til handelsmann.

Og langs Silkeveien, nettopp gjennom dette døde landskapet, reiste også Døden, Digerdøden, den sorte, Svartedauen. Fremdeles lever pestbakterien, Yersinia pestis, i de små gnagerne her ute, dem som rovfuglene jakter på i solrike ettermiddagstimer; de små, ubetydelige ekornene og jordrottene som skjuler seg i de sparsomme skyggene fra det karrige buskaset. I gnagernes blodbaner og lymfesystem finnes fremdeles bevisene for at Døden en gang tidligere – nei, flere ganger tidligere – har reist gjennom dette veldige området i kontinentets indre som ikke kjente noen grenser eller stater: Sentral-Asia.

Annonse

«Vi finner det nytteløst å fortsette dette ordskiftet.»
«Mitt anliggende er kvaliteten på den offentlige debatten i Norge.»