Det blir stadig flere bøllekropper på den politiske teaterscenen

Det er allerede en historie fra en annen verden, en parallell virkelighet: For noen uker siden, før vi måtte reise hjem til Norge på grunn av pandemien, fulgte jeg den amerikanske valgkampen fra en leilighet i California. Midt i det uvirkelige som favner verden fortsetter det politiske teateret å spille seg ut. Avstanden mellom det nære, det håndfaste og det iscenesatte, det medierte, har sjelden virket så stor. Takket være skjermene og den ustanselige strømmen med informasjon er den globale karantenen også første rad parkett; the show must go on.

Jeg ser på kroppene. For noen uker siden, da alt fremdeles var litt mer åpent, før vi befant oss i dypet av andre akt og intrigen skrudde seg til, samlet Det demokratiske partiet kandidatene sine på scenen, i en audition til den aller siste sesongen av The Apprentice, realityprogrammet som var bygget rundt Donald Trump. Eller rettere sagt, rundt en forestilling om Donald Trump, rundt en rollefigur han kunne spille på tv fordi han allerede hadde spilt den i offentligheten i flere tiår. Mogulen han ikke var, pengene han aldri hadde tjent, suksesshistorien han fikk skrevet for seg. En så velkjent rollefigur at han, som naturlig forlengelse av sin character arc, kunne bli president. Og nå er vi her, det føles som toppen av spenningskurven, det er en dramaturgisk illusjon, men føles like virkelig som alt annet.

Jeg ser på kroppene fordi kropp og karakter ikke lar seg skille. Jeg leser i The New York Times at en mannlig presidentkandidat, historisk sett, har bedre sjanser for å bli valgt dersom han er høyere. Trump lyver om det meste, men han er 1.90 på sokkelesten. Det setter bokstavelig talt en høy standard. Både Joe Biden og Bernie Sanders er 1.83, det er en synlig avstand, gjort enda større av Trumps frisyre.