10:48 - 26. april 2020

Vi må jobbe mindre – også når krisen er over

Koronakrisen viser hvordan radikale endringer i sosial organisering ikke bare er mulig, men innen rekkevidde.

Politiske reformer som har fremstått utenkelige, lar seg brått gjennomføre, som borgerlønn og reduksjon av klimagassutslipp, skriver Andreas Ervik. Her: God stemning i Tøyenparken i Oslo 22. april. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix 

For dem som ikke berøres direkte av koronapandemien, tilbyr denne våren en uvant form for avkobling. Mens noen utfører samfunnskritisk arbeid, opplever mange at innsatsen er så ubetydelig at man simpelthen avløses fra sine vanlige forpliktelser. I tomrommet som har oppstått i manges liv, ligger grobunnen for det eksistensielle spørsmålet: Hvis jobben man gjør ikke er essensiell i en krise, utgjør den egentlig en vesentlig forskjell selv under normale omstendigheter?

Antropolog David Graeber argumenterer for at mer enn halvparten av arbeidsstokken i dag utfører det han kaller bullshitjobber. Han kontrasterer disse med drittjobber, hvor sistnevnte er essensielle, men generelt underbetalte. Bullshitjobbene har derimot liten funksjon, men er godt betalte. Hvis bullshitterne sluttet å jobbe, ville lite bli betydelig verre. Ettersom teknologiutviklingen automatiserer stadig flere essensielle arbeidsoppgaver kunne vi jobbet betydelig mindre, men isteden sysselsettes vi med slike tullejobber.

Dagens arbeidssituasjon opprettholdes ved at de fleste av oss får en oppstyltet følelse av viktighet fra godt lønnede stillinger med travle dager foran dataskjermer, hvor vi sender e-poster og sjekker sosiale medier dagen lang. Krisen viser hvor ubetydelig det meste vi foretar oss er, men åpner samtidig muligheten for å leve annerledes. Flere av oss kunne kanskje gjøre noe mer samfunnsnyttig, eller i det minste mer selvtilfredsstillende? Dette er ikke individuelle problemstillinger, men rører ved det fundamentale spørsmålet om hvorvidt vi i det hele tatt behøver å arbeide så mye som vi gjør.

Frem til industrialiseringen har det meste av arbeidsinnsatsen fokusert på å skaffe mat og husrom. Men det er ikke dermed gitt at mennesker har hatt et større arbeidspress enn i dag. Psykologer kaller det unike ved dagens vestlige mennesker «WEIRD» (western, educated, industrialized, rich, democratic). Vi er raringene som er forpliktet til å følge strenge tidsplaner hvor vi morgen etter morgen drar til kontorer for å tilbringe tid med folk vi kanskje ikke deler annet med enn lønnsutbetalinger. Til sammenligning viser studier av jeger-sankergrupper at de arbeider betydelig mindre. De utfører gjøremålene sine når de føler for det, utfra hva som er nødvendig og fornøyelig å utføre sammen den dagen. I klassiske antropologiske fremstillinger anses jeger-sankere til og med som det opprinnelige velstandssamfunnet. De nyter mer fritid enn vi gjør i såkalt velstående nasjoner. På 1930-tallet spådde økonomen John Maynard Keynes at vi ved utgangen av århundret ville ha arbeidsuker på bare 15 timer. Den gjennomsnittlige arbeidsuken i Norge er i dag fortsatt det dobbelte av jeger-sankeres arbeidsvirksomme tid.

Korona-arbeidsledigheten får en kanskje til å ivre etter en retur til normalitet, men det er gode grunner til å ikke returnere til situasjonen slik vi er vant til den. Den nåværende krisen overskygger den truende klimakrisen, med sin gradvise temperaturøkning som fremprovoserer økosystemkollaps og artsutryddelser. Villigheten til å sette alt på pause over viruspandemien viser mulighetene som ligger i politisk handlekraft. Det viser også at det meste av det vi foretar oss, er fullstendig unødvendig. Klimaavtrykket til oss normale raringer henger sammen med arbeidsnivået vårt. Med høy inntekt fra tullejobb har man verre klimainnvirkning enn som arbeidsledig. Klimaavtrykkene våre er unødig høye og fullt mulig å senke dersom vi forskyver politiske prioriteringer. Blant de viktigste av disse er å begrense arbeidslivsbesettelsen.

Etter finanskrisen i 2008 ble et sitat fra en i Barack Obamas stab et munnhell: «Ikke la en god krise gå til spille». Koronakrisen viser hvordan radikale endringer i sosial organisering ikke bare er mulig, men innen rekkevidde. Politiske reformer som har fremstått utenkelige, lar seg brått gjennomføre, som borgerlønn og reduksjon av klimagassutslipp. Krisen viser at globale nedgangstider kan være en god ting, så lenge den ikke fordeles likt utover befolkningen. Heller enn at alle tar sin del, kan politisk handlekraft brukes for å organisere samfunn slik at kriser rammer progressivt: med politiske grep vil de enormt formuende være de som kjenner kraftigst på nedgangstider. Velstand kan redistribueres for at ikke bare de rikeste får nyte avkoblingens luksus, men at vi alle får muligheten til å gjøre mindre, kjøpe mindre, betale mindre.

Denne våren klarner både vannet i venetianske kanaler og luften i Wuhan og Delhi. På verdensbasis minker klimagassutslippene. Koronakrisen viser hvor effektivt lange strekk med mindre menneskelig aktivitet er som klimatiltak. Og klimakrisen gir økologiske insentiver til å opprettholde dette radikale grepet. Våren kunne omgjøres til en årlig periode med chill – i dobbel forstand, som avslapning for arbeidere, og samtidig en nedkjøling for å motvirke den globale temperaturøkningen. Ettersom klimakrisen vil fortsette å forverre seg kan slik årlig nedkjøling vise seg essensielle for å forhindre organismers død av pandemiske proporsjoner. Vi burde komme ut av denne våren med en fornyet optimisme over å gjøre mindre.

 

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse