I et innlegg i Morgenbladet 9. april kommer Øyvind Søtvik Rekstad med til dels krasse karakteristikker av blant annet undertegnedes deltagelse i debatten rundt koronatiltakene. Mitt hovedanliggende som samfunnsøkonom i denne debatten har vært å løfte frem kostnadene ved tiltakene, også i form av tapte menneskeliv, opp mot gevinstene i form av liv reddet fra koronadød. Videre har jeg ment, og mener fortsatt, at de strenge tiltakene er et utslag av politisk populisme, og ikke begrunnet i hvordan Norge vanligvis løser slike saker.
For hvordan kan det ha seg at vi i Norge senest i januar sa nei til kreftmedisinen Revlimid, som andre land tillater, men som vi synes er for dyr? Ja, det rike landet Norge synes faktisk behandlingen er for dyr i forhold til verdien av å gi kreftpasienter flere leveår. Så vi godtar altså at kreftpasienter har en pris vi ikke er villige til å betale, mens koronadødsfall ikke har det. De pasientene som hadde hatt nytte av kreftmedisinen Revlimid, får den altså ikke på grunn av prisen. I en uttalelse til NRK fra direktøren i Statens legemiddelverk, Audun Hågå, sier han at dette er for å sikre likebehandling mellom pasientgrupper. «Hvis vi skulle investert i dette legemiddelet, så ville det gått på bekostning av andre pasientgrupper.» Dette er altså et eksempel på en medisin andre land tillater. Da samme legemiddel var til vurdering i 2018, het det i vurderingen fra Beslutningsforum for nye metoder: «Til tross for at metoden synes å ha betydelig effekt er prisen så høy at merkostnaden per godt leveår ligger høyere enn det som kan anses som kostnadseffektiv behandling.» Til opplysning var prisen for et vunnet leveår med denne behandlingen 831 000 kr i 2018. Det betyr at kostnaden for å gi de 135 som hvert år rammes av denne kreftformen et ekstra leveår, er 112 millioner kroner, men det er for dyrt for Norge.
Så hvis Rekstad mener det er virkelighetsfjernt og vulgært å vurdere kostnad opp mot nytte når det gjelder menneskeliv, så kan jeg ikke se annet enn at det er Rekstad som lever i en parallell virkelighet. Prinsippet Norge styrer etter i slike saker er at pasientgrupper skal likebehandles, eller for å være enda mer presis: at et menneskeliv skal være verdt det samme på tvers av sektorer (for eksempel trafikkulykker versus kreftpasienter). At politikerne for øyeblikket synes å ha glemt det, gjør det ikke mindre reelt.
Hvis en ser bort fra å stemple andre som kvasiintellektuelle, virkelighetsfjerne, primitive, foreldede og umoralske, så synes Rekstads store poeng å være at vi økonomer, i motsetning til taleskriver Rekstad, ikke har skjønt at markedsøkonomien er avhengig av tillit. Før Rekstad blamerer seg med å forfølge dette argumentet videre kan jeg forsikre skribenten om at han her slår inn vidåpne dører. Dette er faktisk velkjent også for oss skrivebordsteoretikere, og har vel i grunnen vært det så lenge markedsøkonomien har vært med oss. Men Rekstad synes ikke helt å skjønne at han med dette argumentet scorer selvmål, selv i en tid hvor ballspill er forbudt. Det er nemlig ikke direkte tillitvekkende for markedene at staten plutselig setter normale lover og regler til side for å bekjempe et virus. Som investor vil nok de fleste være skeptisk til å investere når en opplever at en sektor plutselig kan få yrkesforbud nærmest over natten. Det er nettopp i krisetider vi, og markedsaktørene, trenger at noen beholder roen og holder hodet klart. Panikk og overreaksjoner er i grunnen lite tillitvekkende.
Det jeg derfor har stilt spørsmål ved, er hvorfor ikke de normale byråkratiske og kyniske mekanismene gjelder når det er snakk om korona, som i andre spørsmål. Hvis jeg får prøve meg på noen kvasiintellektuelle svar selv, så tror jeg det dreier seg om følgende: Først og fremst er det et symptom på at situasjonen har avslørt en katastrofal mangel på beredskap. Til tross for at pandemi har vært regnet som en av de mest sannsynlige truslene mot vårt samfunn i en årrekke, har pandemiberedskap altså blitt systematisk nedprioritert. Det oser panikk og dårlig samvittighet av dagens overdrevne handlekraft. Når kriseberedskapen etter hvert skal evalueres, vil dagens handlekraftige politikere komme særdeles dårlig ut, og det er de nok klar over. Det jeg ikke forstår er hvorfor ikke tiltak som å stenge skoler og barnehager er vurdert før det ble aktuelt. Nå står vi i en situasjon hvor store deler av samfunnet er nedstengt uten at vi vet hva det koster, annet enn at det dreier seg om milliarder. Disse tiltakene burde vært vurdert og regnet på i ro og mak, slik at vi kunne sikret oss at verdien av et liv er noenlunde lik uavhengig av hva vi dør av. For det andre dreier det seg om medietrykket, hvor ethvert dødsfall skal telles, dokumenteres og diskuteres, gjerne med krisetyper på forsiden av landets aviser. Det dør rundt 20 000 mennesker av kreft og hjerte- og karsykdommer i Norge hvert år. VG kunne med andre ord slått opp cirka 55 nye dødsfall hver eneste dag om de ønsket å skremme oss med noe annet enn korona. I influensasesongen kunne de spedd på med om omkring ti ekstra dødsfall per dag. Å skremme vettet av deler av befolkningen er nemlig ikke spesielt vanskelig.
For meg dreier det seg til syvende og sist om at vi har begrensede ressurser, og bør bruke disse der vi får mest igjen, også når det gjelder å redde liv. Hvis det er kynisk og umoralsk å tenke slik, så lever jeg godt med det, men da reiser jeg følgende spørsmål: Er det moralsk å redde norske liv for enhver pris, mens vi samtidig ikke koster på en krone for å hente noen av de 7500 barna i flyktningleiren Moria? Hvorfor er vi ikke mer opptatt av å sende hjelp og ressurser til u-land nå som vi skjønner hvilke katastrofale følger viruset vil få der? La det være helt klart, de ressursene vi nå redder norske liv med, kunne reddet ufattelig mange utenlandske liv, men de er kanskje ikke like mye verdt?