17:04 - 07. april 2020

Statsminister på intensiven

Boris Johnsons innleggelse gir en ny dimensjon til koronakrisen.

2. april ble en covid-19-syk Boris Johnson fotografert i døråpningen i Downing Street 10 da han deltok i en nasjonal klapping for helsearbeidere.  5. april ble det kjent at statsministeren var innlagt på sykehus. Foto: Pippa Fowles/AFP/NTB scanpix

Boris Johnson hadde tilbrakt en drøy uke med hjemmekarantene da han palmesøndag ble sykehusinnlagt. Det var en uventet vending. Britene har som oss vent seg til nyheten om at sentrale personer i offentligheten blir rammet av korona. Prins Charles var for eksempel blant dem. De aller fleste er heldige idet symptomene er milde og hjemmelivet mer eller mindre en formalitet. Med statsministeren har det vært verre. Feberen har vært vedvarende, og da innleggelse søndag ble til intensivbehandling dagen etter, skyldtes det at oksygentilførsel var nødvendig.

Johnsons innleggelse gir en ny dimensjon til koronakrisen. At statsministerens egen helse er truet, det bringer på et vis viruset nærmere. Korona er ikke bare en fjern, usynlig trussel. Den er her, rett overfor oss, ikke bare hos konkrete menneskeskjebner på forsiden av en tabloidavis, men hos lederen selv. Johnson har underveis i sitt sykeleie delt av seg selv gjennom sosiale medier i et omfang som ingen av hans forgjengere ville ha innlatt seg på. Å stå frem som uflidd og svekket ligger ikke britisk statsskikk nær. Men Johnson har valgt å følge sin personlighet snarere enn rolleforventningene. Det er sikkert klokt overfor en offentlighet som allerede er i høyspenn. Ufarliggjørende kunne man også kalle det, hadde det ikke vært for at ufarlig er hva situasjonen nettopp ikke er.

Alvorlig sykdom hos en regjeringssjef er en stor og viktig nyhetssak uansett omstendigheter. I en stor samfunnsmessig krise er effekten ekstraordinær, både hva gjelder symbolikk og substans. Symbolsk betyr det at han som til syvende og sist er ansvarlig for ledelsen av landet gjennom krisen ikke er der. Slik får usikkerheten gode kår, og frykten med. Substansielt betyr Johnsons fravær at statsministeren ikke er i posisjon til å ta helt avgjørende beslutninger for veien videre i bekjempelse av viruset.

Intensivbehandling er en egnet analogi til hva det britiske samfunnet står oppe i. Koronakrisen er en overveldende samfunnsmedisinsk utfordring. Men så er den også, slik vi har erfart i Norge, intenst politisk. Ved ethvert veikryss står det faglig bistand klar. Men det er valgte politikere som i siste instans må svare for beslutningene som tas. Det er regjeringens privilegium og plikt å velge hvem som lyttes til og hvordan rådene følges opp i praksis.

Storbritannia kom skjevt inn i krisen, med sen respons og en strategi som trakk i retning såkalt flokkimmunitet. Implisitt var ideen at viruset skulle få passere gjennom befolkningen og gjøre flertallet motstandsdyktige. De svakeste gruppene skulle skjermes, men tiltakene for øvrig skulle begrenses. På plussiden ville man foruten immunitet på sikt også unngå å stenge ned samfunnet, slik en rekke andre europeiske land spilte opp til.

Torsdag 12. mars, samme dag som Norge i praksis stengte, fikk Johnsons regjering presentert prognoser for menneskelige tap med sin opprinnelige strategi. De var overveldende. Omslaget derfra var fullstendig, og i løpet av få dager var britene i en lockdown med enda sterkere begrensninger enn de norske. Siden har debattene rast, om vanvittige kostnader, hjelpepakker som treffer skjevt og om når og hvordan man skal åpne opp igjen.

Det er i storbyen at utfordringen er satt mest på spissen. London er hardest rammet – en tett befolket metropol med en økonomi bygget på varebytte, transport og samhandling. Man kan låse en slik by, men det kan ikke vare lenge før boblen brister. Dersom forarbeidet har vært svakt og meldingene uklare, kan det fort skorte på både moral og effektivitet. Og hvis en andel av arbeidsstokken i praksis står uten inntekt i krisen, er veien kort til å følge snarveier. London har et sted mellom 800 000 og en million jobber som beror på selvstendig næringsdrivende. Dekningen av tapt inntekt vil komme etterskuddsvis, med et plaster som ikke dekker hele såret. Hvorfor ikke forsøke å holde seg i gang?

Spørsmålet om veien ut finnes det ikke noe enkelt svar på. Hva vi vet er at politisk lederskap vil behøves for å manøvrere mellom dem. Og i mellomtiden vil Storbritannias utmelding av EU måtte legges i en annen skuff. Den økonomiske sjokkterapien gjør det vanskelig å overskue nye krumspring i nær fremtid. Og forhandlingene med EU som skulle lede frem til en ny handelsavtale før årets slutt, kan ikke komme i mål slik alt ser ut nå.

Den 3. februar holdt Boris Johnson en tale i Greenwich med konkrete tanker om livet etter brexit. Det føles som en evighet siden, slik ordene falt:

«Vi begynner å høre noe bisarr retorikk om selvberging. Handelsbarrierer reises, og det er en risiko for at nye sykdommer som koronaviruset kan skape panikk og søken etter segregering; bortenfor hva som er medisinsk rasjonelt og i et omfang som gir unødig økonomisk ødeleggelse.»

Svaret på slike trusler var ifølge Johnson en regjering som lik Clark Kent kunne kaste frakk og briller og kaste seg ut i det som frihandelens superhelt. Svaret på koronakrisen er derimot regjeringer som må sette alle kluter til for å redde menneskeliv og økonomier satt i stillstand. Hva vil stå igjen? I alle fall et offentlig ansvar for gjenoppbygging som minner om en etterkrigstilstand. Deretter må en rekke land snakke grundig sammen om internasjonalt samarbeid – om frihandel, ganske visst, men også om koordinerte hjelpepakker, medisinsk beredskap og samfunnstrygghet.

Det blir et annerledes landskap – utenfor EU for Storbritannias del, men med en rekke spørsmål som setter Johnsons frihandelshelter i perspektiv. Aller først må imidlertid statsministeren selv bli frisk, før både befolkning og samfunn får helsa tilbake.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Æresrettsutvalget har dokumentert den grunnleggende mangel på legalitet for opprettelsen av æresretten.»
«Er ikke Schiøtz i stand til å se at hans faglige integritet og tyngde dermed settes i et merkelig lys?»