09:36 - 24. april 2020

Solen og seilbrettet

Refleksjoner og en hyllest på Egil A. Wyllers 95-årsdag

Jubilant: Filosof Egil A. Wyller fyller 95 år 24. april. Her: Wyller i Nationaltheatrets foajé i 2002. Foto: Tone Georgsen / Aftenposten / NTB scanpix

Jeg sitter med to bøker foran meg: Egil A. Wyllers memoarbok Glimt fra 2017 (utgitt på eget forlag) og Tore Frosts bok Kreta – Europas Arv fra 2019 (utgitt på Vidarforlaget). På denne dag da dette skriftstykke publiseres, 24. april 2020, blir førstnevnte 95 år. Da jeg sist var sammen med ham på Lillohjemmet i Oslo – litt for lenge siden nå grunnet koronakrisen – snakket vi om de to bøkene og de lange linjer i det som Wyller og hans gamle elev Frost kaller åndshistorien. Noen møter tidligere hadde Wyller forklart for meg at han begynte å bli for gammel til å lese. Men han hadde da nettopp fullført Frosts bok på over 300 sider.

Disse ord er ingen uhildet analyse av to forfatteres bidrag. Det er en hyllest til to tenkere som har gitt rikt av seg selv, og som virkelig har løftet kvaliteten på norsk filosofi og idéhistorie. Det er naturlig å skrive om de to sammen, på den førstes store dag, gitt det felles bidrag de har gitt, ikke minst gjennom oversettelser og analyser av Platons verker.

Kan dette bidraget sammenfattes? Ja, de to vil nok si det, til tross for mangfoldet, og de vil antagelig gjøre det med ett ord: henologi, enhetslære. Røttene til henologien ligger i gresk og ikke minst platonsk filosofi: «det ene» er det som overskrider og er forut for «det andre», det mangfoldige, det ulikeartede, det forgjengelige. «Det ene» er transcendent, overskridende. Men det er ikke hinsides i den forstand at det ikke betyr noe eller at det er ensrettende og autoritært. I det ene ligger vår opprinnelse og også grunnlaget for det normative – hva som er rett og galt. I platonsk tenkning snakkes det om ideene. I kristen tenkning taler vi om Gud, slik Gud fremtrer gjennom Kristus. Dette er det som gir livet mening, orden og sammenheng. Samtidig er ikke det ene en «ting» i denne verden som vi mennesker kan forvalte etter eget forgodtbefinnende eller som det skal lages politiske ideologier av.

Arne Næss fremheves ofte som den kanskje mest fremtredende av norske filosofer i det 20. århundret. Wyller, så annerledes Næss og samtidig så lik ham i sin entusiasme, formidlerglede og lekenhet, er blant dem som definitivt fortjener en plass ved hans side.

Wyller har analysert gresk filosofi, eksistensfilosofi, norsk litteratur og kristen mystikk ut fra henologiens veikart. Henologien har ikke vært noen teoretisk-filosofisk tvangstrøye, men et gjennomtenkt analyseverktøy for menneskets erfaringer og væren: Hva er det menneskene dypest sett lengter etter? Hvordan kan vi skille mellom det onde og det gode? Hvordan kan vår filosofiske tanke og dialog belyse hva mennesker tror – om Gud, om mening, om væren? Og hvordan kan troen formuleres i et språk som appellerer til tanken og til menneskets erfaringer?

Tore Frost er selvsagt mye mer enn en Wyller-elev, han er en filolog og filosof med et betydelig eget livsverk, ikke minst som lærer og oversetter. Men han har aldri skjult sin gjeld til Wyller. I den enestående historieboken han ga oss i fjor om Kreta gjennom fem tusen år – tilegnet Wyller og med bidrag fra ham – spennes lerretet fra det minoiske via det greske til det kristne og videre til det moderne. I boken går Frost på analytisk vis inn og analyserer erfaringene og tankene mennesker har gjort seg og gitt uttrykk for, slik at vi bedre kan forstå den tro, den symbolikk og den selvforståelse som disse menneskene og dette spennende, vakre stedet bærer i seg. Undertittelen på boken er altså Europas arv, og tanken er at kretisk åndshistorie kaster lys over og reflekterer en arv som vi har felles. Vi skal ikke sitte i hver vår nasjon – bokstavelig eller billedlig på hver vår øy – med isolerte forestillinger, mistenksomt skulende mot de andre. Vi er del av en felles virkelighet, der våre største og dypeste erfaringer, filosofiske refleksjoner og trosforestillinger beriker, påvirker og utfyller hverandre.

Og ikke bare er dette europeisk. I den sjarmerende memoarboken Glimt, der Wyller samler et vell av historier og refleksjoner som belyser både det private og det filosofiske, peker den henologiske filosofen ut veien videre: den globale henologiske «vifte», som når den foldes ut, skaper grunnlaget for reell og ydmyk dialog over språk- og livssynsgrenser.

Wyller og Frost står blant våre største kristne filosofer, og sammen med en rikholdig samling idéhistorikere og filosofer, fra Grete Børsand Heyerdahl til Torstein Tollefsen, viser de hvor viktig dialogen mellom tro og tanke er. En moderne sekulær filosofi står i fare for å avskjære seg selv fra den dialogen ved å anse den som uviktig, underlig eller uvitenskapelig. Dermed hopper den også bukk over mye av den største filosofiske tenkning.

Side om side med – eller kanskje snarere på grunn av – sitt kristne utgangspunkt er både Wyller og Frost intenst opptatt av hva vi kan lære av førkristen tenkning og av andre religioner og livssyn. I sin redegjørelse for sin henologiske vifte i Glimt fremholder Wyller med sitt kristne utgangspunkt at Jesus Kristus er vår åndelige Sol. «Men dette er ikke til hinder for at også andre kan få, som det heter, ‘sin plass i solen’.» Gjennom sitt livsverk, oppsummert ikke minst i hans 20-binds henologiske skriftserie, føres vi gjennom et mangfold av filosofiske tanker som takket være Wyller får nettopp sin plass i solen. Mangfold og enhet, side ved side.

Til sist: Enhver som har sittet ved Wyllers eller Frosts kateter, eller som har tatt del i deres mangeårige og unike «henologiske forum» på Universitetet i Oslo, vil minnes ikke bare lærdommen, ikke bare de dypsindige tolkninger av platonsk filosofi eller middelalderens tankeverden. De vil minnes tenkere med enorm formidlerglede, fulle av humor og selvironi. Da jeg 19 år gammel satt i Niels Treschows hus, 9. etasje, og hørte Wyller som konklusjon på en grunnfagsforelesning, deklamere sitt eget dikt «Platon på seilbrett», et poetisk-humoristisk vers om Platons sollignelse, lo vi så vi hikstet, om enn propert og respektfullt. Det var da også meningen at latteren skulle fremkalles. For i latteren og den lune humoren ligger også døren til innsikt og til åpen, modig dialog.

Norsk filosofi skal være meget stolt over å ha fostret slike tenkere. Vi som ikke er av deres størrelse, kan få bruke Wyllers eget bilde på denne fødselsdagen og si at vi kan sole oss i glansen fra dem og slik få «vår plass i solen».

Henrik Syse

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 20 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Kjetil Jakobsens artikkel om Norges vei til velstand og sosial likhet trenger noen utfyllende kommentarer.