07:56 - 05. mai 2020

Rusreformen må vedtas

Psykologforeningen håper regjeringen avslutter 50 år med feilslått politikk. Det er en avgjørelse som vil stå seg for ettertiden.

Myndighetene har i over 50 år møtt rusproblemer med sanksjoner i form av bøter og fengsel. All forskning viser utvetydig at dette ikke har effekt, skriver Håkon Kongsrud Skar. Her: Rusmiljø i Laksevåg, Bergen 2016. Foto: Eirik Brekke / BT / NTB scanpix

Midt i koronapandemien står vi ved et veiskille i norsk ruspolitikk. 15. mai er siste frist for innspill til rusreformen, nå må det bli slutt på å møte rusbruk med uvirksomme og skadelige sanksjoner.

Kriminalisering har ført til stigmatisering og devaluering av rusmiddelavhengige. Dette øker risikoen for nedprioritering av disse menneskene på en måte som ikke ville blitt akseptert med andre pasient- og brukergrupper. Helseminister Bent Høie har advart mot at denne gruppen kan bli et enkelt offer for harde prioriteringer i helsevesenet.

Rusreformen har potensial til å likestille disse pasientene med alle andre.

Rusreformutvalget leverte 19. desember 2019 sin utredning «Fra straff til hjelp». Her anbefaler de at Norge avkriminaliserer bruk og besittelse av illegale rusmidler innenfor gitte grenseverdier som sannsynliggjør at stoffene er ment til eget bruk. Debatten har i etterkant tatt mange ulike spor, og det påpekes blant annet at utredningen ikke sier nok om forebygging, at behandlingsapparatet ikke er beredt til å følge opp et økt antall brukere som nå skal tilbys behandling i stedet for straff og at man må skille mellom rusmiddelavhengige og førstegangsbrukere. Alle disse problemstillingene er relevante, men likevel avsporinger.

Myndighetene har i over 50 år møtt rusproblemer med sanksjoner i form av bøter og fengsel. All forskning viser utvetydig at dette ikke har effekt. Vi må slutte å bruke samfunnets ressurser på tiltak som er dokumentert ineffektive. Angående det debatterte skillet mellom rusmiddelavhengige og førstegangsbrukere finnes det også overveldende dokumentasjon på at straff og sanksjoner for dem som er i tidlig utvikling av en «rusmiddelkarriere» virker mot sin hensikt.

Psykologer forholder seg til rusmiddelbruk som problem daglig. Det kan være i møte med klienter innen psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling, eller i utforming og implementering av forebyggende og helsefremmende tiltak. Felles for alle medlemmer er en erkjennelse av rusmiddelmisbruk som et problem for samfunnet og den enkelte, samt et ønske om å hjelpe. Hjelpen brukere da tilbys, er kunnskapsbasert, det vil si dokumentert virksom. Det samme kravet bør selvfølgelig stilles når samfunnet bruker sin aller strengeste reaksjon – straff.

Politidirektør Benedicte Bjørnland gikk ut og advarte mot en avkriminalisering allerede før utredningen ble lagt frem. Hun fremmet i sitt innlegg mange punkter som Psykologforeningen støtter – at behandlingstilbudet for dem med ruslidelser må utbedres og at forebyggende tiltak for barn og unge må styrkes. Samtidig er hennes begrunnelser for fortsatt kriminalisering feilaktige.

Hun påsto for det første at Politiet allerede har sluttet å straffeforfølge tunge rusmisbrukere. Et enkelt søk viser at det ble ilagt 4427 straffereaksjoner for rusbruk og mindre besittelse i 2018 (SSB), noe som viser at dette ikke er noen vedtatt endring fra politiets side. Alternativt kan man følge politiets ulike distrikter på Twitter for jevnlige oppdateringer om ileggelse av forenklede forelegg til gjengangere. Det ble også gjort lokale vedtak om doble bøtesatser for nettopp besittelse og bruk innenfor særlig belastede sentrumsområder i Oslo. En praksis Oslopolitiet sluttet med etter massiv kritikk i den senere tiden.

Bjørnlands kronargument er likevel at sanksjoner er et vesentlig virkemiddel for å fange opp og hjelpe ungdom som står i fare for å utvikle rusproblemer. Politiet er tett på både unge utprøvende grupper og de tyngre miljøene – de driver utstrakt og mye godt forebyggingsarbeid. Jeg betviler ikke Politiets ønske om å hjelpe ungdom, men det er ikke dekning for at sanksjoner hjelper denne gruppen. I den grad politiet bør drive forebyggende arbeid overfor rusbruk, mener vi ikke at straff, press, og harde sanksjoner bør være en del av dette arbeidet. Det er ikke et trosspørsmål, men et verdispørsmål. Skal mennesker som trenger hjelp, møtes med omsorg så bør ikke neven samtidig være knyttet bak ryggen. Tvert imot tyder tilgjengelig forskning på at det kun bidrar til stigma, utenforskap og et dårligere utgangspunkt for rehabilitering. Dersom det avdekkes at en mindreårig har gjort lovbrudd, vil foreldre og barnevern være de riktige kanalene for oppfølging, ikke politikammeret.

Det er flere debatter som må tas i forbindelse med en eventuell avkriminalisering. Psykologforeningen er særskilt opptatt av oppbygningen av behandlingstilbudet, og vi mener sterkt at behandlingspersonale ikke skal ilegges myndighet til å sanksjonere, eller at frafall fra behandling skal medføre sanksjoner. Om reformen skal fungere godt, er det en forutsetning at det gjennomføres en utredning av de reaksjoner og metoder som skal benyttes overfor barn og unge etter en avkriminalisering. Men disse og flere andre nødvendige debatter må ikke føre til at rusreformen avspores.

Vi kan ikke la usikkerhet om gode løsninger stå i veien for å slutte med noe vi vet er uvirksomt eller muligens skadelig. Dette er en problemstilling psykologer har møtt på flere ganger før i møte med rusproblemer. «Hvordan skal jeg håndtere livet mitt hvis jeg slutter å ruse meg?» er et vanlig spørsmål når man møter klienter i rusbehandling. «La oss jobbe med det sammen. Hvilke fordeler og ulemper fører rusmiddelbruken din med seg tenker du?» Vi som samfunn må tørre å stille oss det samme spørsmålet om egen ruspolitikk – er den mest til hjelp eller hinder?

Sannheten er ugjendrivelig. Strafferettslige virkemidler er ikke til hjelp. De er høyst sannsynlig til hinder. Psykologforeningen håper regjeringen legger rusreformutvalgets innstilling til grunn, og avslutter 50 år med feilslått politikk. Det er en avgjørelse som vil stå seg for ettertiden.

Håkon Kongsrud Skard

President i Norsk Psykologforening

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Æresrettsutvalget har dokumentert den grunnleggende mangel på legalitet for opprettelsen av æresretten.»
«Er ikke Schiøtz i stand til å se at hans faglige integritet og tyngde dermed settes i et merkelig lys?»