11:12 - 07. april 2020

Å regne med en katastrofe

Koronapandemien belyser hvordan samfunnsøkonomiske analyser ikke alltid er det beste faggrunnlaget for å utforme politikk, og hvor nyklassisk økonomi kommer til kort.

Å bremse spredningen handler ikke om «å forlenge livet til noen gamlinger», det handler om de som skal føde barn, de som skades i trafikkulykker og alle de tusenvis som får hjelp av norsk helsetjeneste hver eneste dag, skriver Marie Storli. Illustrasjonsfoto: Lise Åserud / NTB scanpix 

Nå handler alt om korona. Det handler om selve sykdommen, og det handler om den økonomiske krisen som er i ferd med å bre seg utover verdens markeder, som et resultat av det første. I mylderet av tiltak og hensyn er det et overordnet spørsmål som stilles stadig oftere: Koster det for mye å bremse pandemien? Er det en for stor kostnad for samfunnet? Dette poenget synes å bli tatt på alvor av de store mediene, og fortjener derfor en liten oppmerksomhet.

Først, hva er det som koster? Debatten belyser hvordan nyklassiske økonomer noen ganger kan bomme på virkeligheten, dersom de er så langt inne i modellene at de glemmer å løfte blikket og se ut av vinduet. Samfunnsøkonom Karen Helene Ulltveit-Moe skriver i en kronikk i DN at «mennesker mister livsgrunnlaget» som følge av regjeringens smitteverntiltak. Et annet knippe nyklassiske økonomer – Torfinn Harding, Magne Mogstad, Andreas Moxnes og Kjetil Storesletten – skriver at «denne krisen i stor grad er et resultat av politikk». Men krisen verden står overfor er en pandemi. Akkurat det er ikke opp til hverken oss eller regjeringen.

Økonomene klør i fingrene etter å utføre samfunnsøkonomisk analyse – også kjent som kost-nytte-analyse. Tanken er at man kan maksimere samfunnsøkonomisk nytte ved å veie opp mot hverandre hva vi må gi, med hva vi får. Helseøkonom Ivar Sønbø Kristiansen illustrerer hvordan det kan gjøres. Regjeringen planlegger å redusere antall smittede med 960 000, som gir 11 000 unngåtte dødsfall. Prisen på et godt leveår er 1,25 millioner, «hvilket betyr en verdi på 152 milliarder kroner for unngåtte dødsfall». Konklusjonen er at vi kan bruke opptil dette beløpet på å begrense pandemien. Hvis vi bruker mer, kommer vi som samfunn dårligere ut. Teoretisk er denne påstanden meningsfull, men i møtet med virkeligheten glipper det.

Økende arbeidsledighet kan gi 220 milliarder redusert verdiskapning, som alene overgår den potensielle gevinsten av å redde liv. Kristiansen konkluderer at det «tyder på at de samfunnsøkonomiske kostnadene knyttet til regjeringens smittevern» er for høye. Dette hviler på en antagelse om at kostnaden av pandemien kan regnes ut ved å gange antall personer med den statistiske verdien av et godt leveår.

Det er her det brister. Det er helt riktig at det finnes en estimert verdi for «et godt leveår» som brukes (som hjelp) til å ta politiske beslutninger – være det investeringer i trafikksikkerhet, eller kreftbehandling. Ingen mener at dette målet er uproblematisk, men vi bruker det likevel. Aksepterer man dette premisset, stemmer det også, som Bård Bjerkholt skriver i en kommentar, at selv om vi «setter en høy pris på tiltak som kan redde liv, er ikke verdien av et liv ubegrenset». Med andre ord, dersom vi aksepterer at det finnes en pris, og hvis denne ikke er uendelig høy, så finnes det også en pris som er for høy.

Forskjellen mellom covid-19 og disse andre vurderingene, er at den har et potensielt katastrofalt utfall. Det finnes en mulighet for at helsesystemet kollapser, hvor smitten begynner å gå blant helsepersonell og det blir vanskelig å få medisinsk hjelp. Å bremse spredningen handler ikke om «å forlenge livet til noen gamlinger», det handler om de som skal føde barn, de som skades i trafikkulykker og alle de tusenvis som får hjelp av norsk helsetjeneste hver eneste dag.

Kostnaden av kollaps i helsesektoren kan være uendelig høyt. Det er liten sannsynlighet for at det skjer, men det at det er mulig gjør at den nyklassiske tilnærmingen bryter sammen. Det samme poenget er blitt brukt i klimadebatten, blant annet av Martin Weitzman. Kostnaden av katastrofen vil overskygge resten av analysen, og gjør at svaret blir ubrukelig. Eneste mulige løsning er å utelukke katastrofen fra analysen. Altså for å regne på korona må vi anta at helsesystemet ikke kan kollapse. Men det vet vi er feil.

I spørsmål om liv og død, eller andre potensielt katastrofale scenarioer, blir det plutselig åpenbart at samfunnet styres etter andre verdier enn bare å legge til rette for økonomien. Det bør være sånn at målet med økonomien er å bidra til mest mulig verdi for oss mennesker – ikke motsatt. Kanskje er dette lærdommen vi bør ta med oss videre.

Heldigvis blir ikke samfunnsøkonomene overflødige av den grunn. I tiden som kommer spiller økonomene en viktig rolle i å utforme krisepakker og sørge for at vi stabiliserer økonomien. Kost-nytte-analysene er gode verktøy når vi skal vurdere marginale tiltak opp mot hverandre. Fordi nyklassisk teori er marginalistisk, egner den seg best til å vurdere marginale valg og utfall.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 20 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Kjetil Jakobsens artikkel om Norges vei til velstand og sosial likhet trenger noen utfyllende kommentarer.