10:02 - 04. april 2020

Privilegerte kommentatorers vrede

Høyere utdanning er et gode, ikke et privilegium. Derfor bør samfunnet ta regningen, ikke enkeltindividet.

Støtteordningene for studenter må ikke lages med utgangspunkt i at de er unge, privilegerte mennesker med sparepenger eller bemidlede foreldre, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra et forelesningsauditorium ved Matematisk-naturvitenskapelig fakultet på Universitetet i Oslo. Foto: Bjørn Rørslett / Samfoto / NTB scanpix

Fredag forrige uke la regjeringen frem sitt forslag til en ny krisepakke. På Stortinget varte forhandlingene til utpå morgenkvisten tirsdag, før partiene var enige om krisepakke tre.

Den inneholder 26 000 kroner i støtte til studenter som opplever inntektsbortfall som følge av korona. Regjeringen foreslo at hele summen skulle utbetales som lån, men etter forhandlinger er en del (trolig 30–40 prosent) nå stipend. Diskusjonen i forkant og etterkant av fremleggelsen av pakken har handlet om hvorvidt støtten skal utbetales som lån eller stipend. Et forsvar for lån har blant annet kommet fra kommentator i Bergens Tidende, Jens Kihl. Argumentasjonen er i hovedsak at studenter er privilegerte, og at de som fremtidens lønnsvinnere vil klare seg fint.

Hovedproblemet med Kihls resonnement er at han impliserer en betingelsesløs kobling mellom utdanning og lønn. At den eneste avkastningen av utdanning er høyere lønn til dem som evner å ta høyere utdanning. For det første er det ikke gitt at man får topplønn av å ta høyere utdanning. For det andre reduserer det verdien av utdanning ved å kun vurdere det som et økonomisk virkemiddel til økt lønn.

Utdanning lønner seg. Men på hvilken måte?

For studentene selv kan fordelene være mange, slik Kihl impliserer. I snitt ser vi at helseadferd og levevaner bedres i takt med lengden av utdanning (som røyking og aktivitetsnivå). Dette henger igjen sammen med risiko for hjerteinfarkt, diabetes og eksempelvis kreft. I tillegg vet vi at fysisk aktivitet igjen kan forebygge psykiske problemer. I snitt ser vi at studenter opplever bedre helse enn de uten høyere utdanning.

Færre med høyere utdanning lever på offentlig støtte eller går arbeidsledige, i tillegg til at studenter i snitt vil oppleve høyere lønn enn de uten høyere utdanning.

Med dette i mente kan det virke som om det er rimelig å tenke at studenten bør betale for utdanningen sin selv. Og det er uten tvil dette Kihl selv vektlegger i sin kritikk. Men regnestykket mangler delen om hva samfunnet tjener på at befolkningen tar høyere utdanning.

Når vi skal vurdere den økonomiske lønnsomheten for samfunnet av å investere i utdanning til enkeltindividet, er det enda flere faktorer som spiller inn. En ting er redusert arbeidsledighet, bedre helseadferd og levevaner. Samtidig er en høyt kvalifisert befolkning og høy grad av sysselsetting goder for fellesskapet. Ifølge perspektivmeldingen utgjør human kapital om lag 75 prosent av landets samlede fremtidige nasjonalformue. Noe av grunnen til dette er at vekst i utdanningsnivået henger sammen med økonomisk vekst.

Kunnskap og kompetanse som studenter opparbeider seg gjennom utdanning er en ressurs. Høyere utdanning gir ferdigheter som igjen bidrar til økt produksjon. Jo høyere utdanningsnivå, jo høyere produksjon. Vekst i utdanningsnivået gir derfor samfunnet økonomisk vekst. Det er det økonomiske argumentet for at staten skal ta regningen for høyere utdanning fremfor enkeltindividet.

Samtidig er det ikke dekkende å kun se på den økonomiske verdien av høyere utdanning. Det blir som å observere verden gjennom skyggene. Høyere utdanning danner grunnlaget for et effektivt og velfungerende demokrati, samtidig som det utstyrer enkeltindividet med innsikt, verdier og egenskaper som er nyttige.

Høyere utdanning er med andre ord et svært viktig gode både for enkeltindividet og samfunnet. Utdanning er en rett som bygger opp under sosial mobilitet og utjevning av ulikhet. Det er ikke et privilegium. Studentbevegelsen gjør seg ikke irrelevant av å påpeke det. Alt som bidrar til å skyve kostnaden ved høyere utdanning over på enkeltindividet er samtidig med på å gjøre høyere utdanning litt mindre tilgjengelig. Derfor bør statens virkemidler, også i denne krisen, ikke skyve regningen over på enkeltstudenten. Det er både dårlig samfunnsutvikling og dårlig business.

Generelt gjelder dette også for dagens støtteordninger for studenter. Det er og blir en større risiko om folk ikke tar utdanning på bakgrunn av økonomi, enn det kostnadene for å sikre god utdanning utgjør for samfunnet. For studenten er ikke en 21 år gammel med ekstrajobb, som Kihl skriver. Den norske studenten er i snitt 29 år gammel, 25 prosent har barn og samme andel har en funksjonsnedsettelse. For norske studenter utgjør studiestøtten kun 60 prosent av inntekten, som henger sammen med at dagens studiestøtte ikke er god nok. Støtteordningene må lages med dette som utgangspunkt. Ikke med utgangspunkt i at studenter er unge privilegerte mennesker med sparepenger eller bemidlede foreldre.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse