00:05 - 17. april 2020

Invitasjon til intellektuelt selvmord

Vitenskapen er en sosial praksis tuftet på verdien objektiv sannhet samt et sett normer som skal fremme den. 

I sitt tilsvar til meg i Morgenbladet 20. mars hevder Frode Helland at «bevisbyrden hviler på meg» når jeg hevder at 1) gener betyr mye, 2) tilfeldigheter en god del og 3) sosial bakgrunn lite for sosial ulikhet i Norge i dag.

Så la meg innløse den. Utdanning er nøkkelen til sosiale posisjoner i Norge. Den siste og hittil mest omfattende adferdsgenetiske studien av utdanning baserer seg på data om 4590 norske tvillingpar og deres foreldre (Lyngstad m.fl., 2017: An Anatomy of Intergenerational Transmission). Den finner at: 1) gener betyr mye (forklarer 45 prosent av individuell variasjon i utdanningslengde), 2) tilfeldigheter en god del (35 prosent) og 3) sosial bakgrunn relativt lite (20 prosent). Altså helt i overensstemmelse med hva jeg hevder.

Helland hevder også at jeg lager en stråmann når jeg kritiserer hans artikkel «Aggressiv skyldfrihet. Hjernevask revisited» for å anvende en standpunktteoretisk strategi der biologisk forskning på sosial ulikhet kritiseres for å speile og legitimere den hvite middelklassemannens privilegier. Siden Helland ikke vil svare direkte på mine innvendinger, kan jeg bare slutte meg til hans oppfordring om at interesserte leser artikkelen og gjør seg opp sin egen mening. (Den er publisert på hans UiO-hjemmeside.)

Anders Breidlid kritiserer i Morgenbladet 27. mars min «positivistiske argumentasjon» for å være «skremmende autoritær» og for «ikke å kjenne den kunnskapsteoretiske debatten om og kritikken av» den «såkalt nøytrale vestlige kunnskapsdiskursen». Hva får ham til å fremsette så sterke anklager? Jo, at jeg i min kritikk av forsøket på å avkolonisere akademia hevder at vitenskapen er en institusjon (sosial praksis) tuftet på verdien objektiv sannhet samt et sett normer som skal fremme den: universalisme, upartiskhet og kritisk etterprøving.

Dette vitenskapssynet er ikke autoritært eller positivistisk. Disse standardene er mulighetsbetingelser for all åpen og selvkorrigerende vitenskapelig debatt hvor fornuftige og feilbarlige mennesker i fellesskap forsøker å finne sannheten. Og jeg kan vanskelig tenke meg noe mindre autoritært: Alle personer kan delta, alle temaer kan reises, alle argumenter kan spilles inn, og den eneste gyldige valutaen er kraften i det bedre argument.

Jeg kan også berolige Breidlid med at jeg har god kjennskap til positivismekritikken. Jeg hadde to av Norges fremste positivismekritikere som veiledere da jeg skrev både hovedoppgaven og doktorgraden min: Dag Østerberg og Ragnvald Kalleberg. De ville blitt dypt fortvilet over Breidlids forsøk på å (mis)bruke positivismekritikken til å undergrave troen på «vestlig» sannhet, fornuft og vitenskap, som de var dypt forpliktet på.

En annen norsk positivismekritiker, Hans Skjervheim, har en treffende betegnelse for det Bredleid og andre avkolonisatorer holder på med: invitasjon til intellektuelt selvmord.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse