09:53 - 09. april 2020

Hvem vil risikere å bryte båndene til Kina?

Koronakrisen har midlertidig skadet Kinas omdømme. Men landet vil forbli en ledende aktør i fremtiden.

Kina har fått mye skryt for sin levering av masker, hansker og annet medisinsk utstyr til store deler av verden, skriver Dan Banik. Her lastes og fraktes kinesiske, medisinske forsyninger fra et fly på Kotota-flyplassen i Accra i Ghana 6. april i år. Foto: Xu Zheng Xinhua / Sipa USA / NTB scanpix

Da epidemien begynte å få internasjonal oppmerksomhet i januar 2020, fikk vi se den kinesiske statens styrke til det fulle. Beijing iverksatte massekarantener og anskueliggjorde en ekstraordinær evne til å bygge nye sykehus på rekordtid. Siden da har et narrativ opprinnelig fokusert på indre forhold, endret seg til et hvor Beijing har ført en mer aggressiv utadvendt PR-kampanje, som blant annet tar for seg den økende rasismen mot kinesiske borgere i utlandet og ryktene om at Kina hadde spredt viruset med vilje. Samtidig, når det gjelder frakt av masker, hansker og annet medisinsk utstyr til store deler av verden (såkalt «maskediplomati»), har kinesiske ledere og forretningsaktører som Jack Ma fått mye ros og takknemlighet.

Til tross for spådommer om at epidemien ville svekke statens legitimitet, og nyere anklager om underrapportering av koronarelaterte dødsfall, ser det ut som både kommunistpartiet og dets ubestridte leder Xi Jinping foreløpig har ridd av stormen. Karantener løftes gradvis og økonomien startes på nytt. Kinas rolle og innflytelse vil bare øke i en post-covid-19-verden. Det er fire grunner til dette:

1. Støtte for multilateralisme. I å forklare sin økonomiske suksess og den avgjørende rollen de nå spiller i den globale forsyningskjeden, har Beijing lagt stor vekt på å markedsføre seg selv som globaliseringens største støttespiller. Etter en betydelig suksess med å fremme økonomisk vekst og fattigdomsbekjempelse, ble Kina mer trygg på å utforme en mer innflytelsesrik global rolle for seg selv, og gikk fra å være en «regelfølger» til å være en «regelmaker». Et viktig skritt var gradvis å forlate strategien med «selektiv multilateralisme» som landet hadde fulgt i flere tiår. Beijing etablerte nye multilaterale institusjoner som Asian Infrastructure Investment Bank og New Development Bank, og tok til orde for ideen om at alle land skulle ha like rettigheter til deltagelse i internasjonal utforming av regler.

2. Utviklingsdiplomati. Mye av denne nye selvsikkerheten i utenrikspolitikken stammer fra den «myke makten» Beijing har dyrket gjennom sin aktive bistand og investeringer i store deler av verden. I motsetning til vestlige givere, tror ikke Kina på å tilby bistand betinget av å forbedre lokalt styresett eller å bekjempe korrupsjon. De er spesielt på vakt mot å bli oppfattet som belærende. Snarere vektlegges erfaringsdeling utviklingsland imellom og økonomisk selvtillit under overskriften «sør-sør-samarbeid». Ifølge nye undersøkelser er den kinesiske utviklingsmodellen i Afrika svært populær, og offentlige oppfatninger av Kinas økonomiske og politiske rolle og innflytelse oppleves som både viktige og fordelaktige av mange afrikanere. Som en kinesisk forsker treffende observerer: Det globale nedfallet av Donald Trumps «America First»-politikk «har allerede presset noen land mot Kina på måter som kunne virket utenkelig for noen år siden

3. Belt and Road Initiative (BRI). En vedvarende klage blant mange ledere i utviklingsland er den vestlige verdens manglende interesse for forbedringer i infrastruktur, slik som veier og havneanlegg. Kinas løsning er det ambisiøse BRI, som ble lansert i 2013. Den langsiktige planen er å gjennomføre en serie store investeringer i veier, broer, gassrørledninger, jernbaner, havner, telekommunikasjon og kraftverk, ikke bare i Asia, Latin-Amerika og Afrika, men også i Europa. Til tross for økende bekymring for Kinas virkelige intensjoner, og motstand fra USA, Japan og India, hevder Kina at disse tiltakene vil fremme nye og effektive modeller for globalt samarbeid.

4. En omfavnelse av agendaen for bærekraftig utvikling. Kinesiske ledere snakker ofte om klimaendringer og behovet for å fremme bærekraftig utvikling. Men spesielt tiltalende for mange lavinntektsland er Kinas støtte til et «felles, men differensiert ansvar»-prinsipp. Det innebærer at alle land har de samme globale målene, men at de «relative byrder» bør gjenspeiles i nasjonale kontekster og «individuelle utviklingsprioriteringer». Med den økende trusselen om forurensning som et resultat av uhindret økonomisk vekst innenfor sine egne grenser, fokuserer debatten i Kina mer på ønsket om blå himmel, ren luft, rent vann og trygg mat. I tillegg til internasjonal anerkjennelse, er det spesielt nyttig for Beijing å poengtere fordelene med bærekraftig utvikling i en tid der mange kinesere er bekymret for en alvorlig økonomisk nedgang.

USAs status som en global leder er truet. Kina er derimot godt plassert til å høste fordelene av sitt utviklingsdiplomati, støtte til multilateralisme, BRI og den økende globale interessen for bærekraftig utvikling som appellerer til stadig flere land rundt om i verden. Hvem vil risikere å bryte de allerede dype båndene til, og avhengigheten av, Kina? Men Beijing må også være mer konsistent i sine politiske prioriteringer og sikre at dens massive infrastrukturinvesteringer er miljøvennlige og tar hensyn til lokale interesser. Beijing må også vise tålmodighet og tilbakeholdenhet for å bekjempe økende mistillit. Men i sum vil Kinas globale rolle og innflytelse fortsette å utvide seg.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Arbeidsgruppens rapport vil diskuteres på åpent og demokratisk vis»