Ukens spørsmål i Morgenbladet er en interessant øvelse, et lite vitenskapsteoretisk laboratorium. Spørsmålet som stilles, kan fremstå som trivielt, uviktig eller endog et i-landsproblem, som en kommentator på Morgenbladets Facebook-side uttrykte om denne ukens tema, om kniver blir sløve av å bli vasket i oppvaskmaskinen. Spørsmålet ble besvart av en fysiker, en kjemiker og en religionshistoriker. Det interessante med svarene denne uken var at den eneste som svarte basert på empiri var religionshistorikeren. Fysikeren og kjemikeren ga kvalifiserte gjetninger, ingen empiri, selv om det muligens finnes relevant forskning. Vi må imidlertid kanskje til forbruksforskningen for å finne brukbare svar. Både fysiker Ellingsen og kjemiker Sandtorv gir oss faktaopplysninger, men hverken de eller vi vet sikkert om disse er faktisk relevante til spørsmålet som stilles. Når en forsker spørres om noe, er en vanlig adferd, på nær umerkelig vis, å endre spørsmålet til å handle om noe vedkommende vet å svare på. Etter å ha lest teksten, kan de fleste være enig om at «det hadde vært en fin tur», men spørsmålsstilleren er ikke blitt mye klokere. Vi har fått bonusen, vitenskapelige fun facts, men også bare det.
Fysiker Ellingsen foreslår at vi gjør et kontrollert eksperiment med to kniver. Dette er forbilledlig i vitenskapsformidlingens lærebok, leseren inviteres til aktiv deltagelse. Eksperimentet vil selvsagt være beheftet med mange «hvis» og «dersom»: Er de to knivene egentlig identiske? Hvordan vet vi om vi har slipt dem til samme nivå før vi starter? Hvor mange vask må vi gjennomføre før vi sammenligner? Slik blir det foreslåtte forsøket et prosjekt som kan kreve systematisk undersøkelse over noen måneder, gjerne uten at vi i andre enden kan trekke noen konklusjon fordi den er beheftet med så mange uavklarte faktorer. Men selv om vi ikke får svar på spørsmålet er bonusen her kanskje langt større enn artige fakta fra vitenskapen. Vi har nemlig fått et innblikk i vitenskapelige tenkemåter og praksiser.
Religionshistoriker Korsvoll utviser en kledelig ydmykhet overfor de harde og presise naturvitenskaper, for så å gi det mest brukbare svaret av alle: følg din egen tro. Dette gjøres dog med fare for å fremme relativisme, noe mange av oss akademikere synes er litt skummelt. For det finnes jo et svar der ute, garantert. Spørsmålet er om noen har undersøkt det allerede, eller om det ligger der, som en moden frukt som venter på å bli plukket. Sannsynligvis er svaret beheftet med så mange betingelser og forbehold at det ikke vil få plass i Morgenbladets spalte, slik som hvilket materiale kniven er laget av.
Vi liker å tro at naturvitenskapelig (eller naturfaglig) kunnskap er relevant for folk i hverdagen. Likevel synes disse fagene å ha en kultur for å gi svar basert på gode argumenter, men med relativt svakt empirisk grunnlag. Man ekstrapolerer gjerne sin viten på ett område over i nye områder. Hvis denne ikke slår til eller vi må unnvike det egentlige spørsmålet, kan vi uansett trøste oss med at mottager har lært noe nytt, relevant eller ei. Kanskje er det dette som kalles dannelse?
Erik Fooladi