12:28 - 29. april 2020

Cowboy-kapitalisme

Skal Norge oppnå mer enn en knapp ledelse i kampen mot koronaen, må myten om at «det koster å redde liv» gravlegges for godt. 

Legevakt: På Askim Helsehus tester de for korona, og mottar telefoner fra bekymrede østfoldinger. Foto: Gisle Oddstad / VG / NTB scanpix

Jeg forstår inderlig vel at økonomiprofessor Jon Olaf Olaussen er betuttet over mine «krasse karakteristikker» av hans faglige forståelse i kronikken «Koronatiltakene redder både liv og økonomien – på sikt». Jeg innrømmer mer enn gjerne at jeg har vært urettferdig. Ikke fordi Olaussen har rett, men fordi det er så mange andre jeg også kunne ha «karakterisert».

Jeg har nemlig fortsatt til gode å se en eneste økonom fremføre min enkle lekmanns-lærdom: Selv om koronatiltakene fører til stillstand og arbeidsledighet her og nå, vil et samfunn som redder sine eldre og svake, også berge den tilliten som er så avgjørende for fremtidig økonomisk vekst.

Det er heller ikke min feil at Olaussen legger hodet så upåklagelig lagelig til for hugg som dette: «Så kynisk som det enn kan høres, så er de eldre verdt adskillig mindre for AS Norge enn en gjennomsnittsperson.»

Selvfølgelig har Olaussen rett i at vi for lengst måler verdien av liv i det daglige. Vi reduserer ikke fartsgrensen til 10 kilometer i timen, selv om vi vet at det ville ha spart liv. Jeg er også enig med ham i at vi burde ha brukt 112 millioner kroner på å redde de 135 nordmennene som trenger kreftmedisinen Revlimid.

Men vurderingen av koronatrusselen, hvor vi kunne ha risikert overfylte sykehus, titusener av døde og en hel helsesektor på sykmelding, befinner seg på en helt annen planet. Ikke en planet i en galakse langt, langt borte, men på Bergamos sykehus, i Bronx’ ghetto og på Bærums eldrehjem.

I sitt svar i Morgenbladet 20. april spør Olaussen hvorfor vi ikke møter koronakrisen med «normale byråkratiske og kyniske mekanismer».

Svaret er enkelt: Koronaen er ingen «normal» utfordring. Den er ingen sesonginfluensa eller en uggen lumbago som har mutert til smittsom form. Viruset sprer seg i rekordfart og overrasker oss fortsatt daglig.

Mens velstående land som USA og Storbritannia overmannes i en brutal blitzkrig, selv om de har hatt tid til å bygge forsvarsverk, fastholder Olaussen at norske ledere «i ro og mak» burde ha «regnet og vurdert» tiltakenes kostnader opp mot gevinstene.

Om ikke annet har vi nå kjøpt oss den tiden vi trenger for å gjøre gode regnestykker. Og jeg har full tillit til at verdien av menneskeliv fortsatt vil veie tungt når våre ledere går i gang med den vanskelige avveiningen av hvilke samfunnsområder som langsomt og gradvis kan gjenåpnes.

Olaussen er sikkert en utmerket økonom, men jeg tror hans problem her er at han går lukt i det jeg kaller «den akademiske cowboy-fellen». Han virker å ha overtolket den stolte arven etter Niccolò Machiavelli og Jens Arup Seip, som mente at samfunnsforhold best lar seg forstå når vi analyserer hva aktørene faktisk tenker og gjør, ikke hva de sier at de tenker og gjør.

Dette er et utmerket vitenskapelig utgangspunkt, men Olaussen er åpenbart så opptatt av å fremstå som barsk og kynisk, og dermed faglig sterk, at han overser at det ikke bare er griskhet og egoisme som driver moderne kapitalisme fremover.

«Greed is good» mente monsterspekulanten Gordon Gekko i film-eposet Wall Street. Han hadde delvis rett, men grådighet er slett ikke nok. Skal folk våge å starte bedrifter eller investere, må de både stole på andre og bli stolt på av andre. Tillit er mer enn et sympatisk fenomen som forårsaker vennskap og velvære. Tillit skaper profitt.

Olaussen ser kanskje at mange slu og kyniske kapitalister har lyktes. Men dette bør ikke forveksles med at det er kynismen i seg selv som er den avgjørende suksessfaktoren. Også kapitalister må først og fremst være smarte og dyktige.

Misforståelsen om at man må være så fryktelig kynisk for å være faglig sterk, finnes også i andre fag. Statsviteren Janne Haaland Matlary er et godt eksempel. Hun forsøker så hardt å fremstå som realpolitiker at hun overser at globalt samarbeid og respekt for spillereglene for lengst er blitt noe som også gagner den nasjonale egeninteressen. I tillegg til en fast hånd.

Derfor slår Olaussen inn åpne dører når han spør hvorfor Norge ikke sender «hjelp og ressurser til u-land nå som vi skjønner hvilke katastrofale følger viruset vil få der». Den norske stat gjør dette allerede.

Norsk utviklingspolitikk har faktisk bidratt til å gi verden et forsprang i utviklingen av en vaksine mot korona. Og vi gjør det ikke bare fordi det hjelper andre, som er grunn god nok på egen kjøl, men også fordi det gagner oss selv.

Olaussen mener jeg «blamerer» meg når jeg påstår at han ikke har skjønt at markedsøkonomien avhenger av tillit. Jeg fortsetter mer enn gjerne egen-blameringen: Det er beroligende at Olaussen oppgir å ha forstått tillitens betydning, men han forsøker ikke å legge igjen indisier i egen tekst for at han faktisk har forstått den. Han foretar ingen vurdering av de økonomiske kostnadene på sikt hvis vi hadde risikert å sløse bort tilliten og samholdet ved å la tusener dø.

Uten å gå riktig i samme fellen som Olaussen, stiller også Karen Helene Ulltveit-Moe spørsmål ved om de strenge korona-tiltakene koster flere liv i fremtiden enn de redder i dag.

«Med arbeidsledighet følger fysisk og mental sykdom og alvorlige sosiale konsekvenser. Livsgrunnlag går tapt, mange ruineres», påpeker hun. Hun har smertelig rett, men også Ulltveit-Moe kunne kostet på seg å nevne de langsiktige økonomiske konsekvensene av tapt tillit.

Den dyktige skribenten og økonomi-historikeren Einar Lie skriver i Aftenposten at vi bruker mye sterkere lut mot koronaen enn hva verden satte inn mot spanskesyken for hundre år siden.

«En politiker innenfor den nye stats- og samfunnsformasjonen som ikke har gjort sitt for å beskytte befolkningen mot sykdom og død, lever farlig.» Han kunne ha føyd til at det ikke bare er folks forventninger til politikerne som har endret seg. Men også selve kapitalismen, som i et moderne velferdssamfunn trenger like mye tillit som tannhjulene i en motor trenger olje.

Legen Kaveh Rashidi slår fast at Norge leder 4–0 i kampen mot korona, men legger til at vi fort kan komme i samme situasjon som Italia hvis vi nå slapper av. Her lytter jeg til legen, men som avdanket fotballspiller vil jeg kanskje si at det snarere er 1–0. Eller 2–0 – for fotballfans kjent som en særskilt farlig ledelse.

Vi må fortsatt overholde de strenge reglene. De som ennå ikke har skjerpet seg, må gjøre det nå. Men vi må også finne den hårfine balansen når vi formaner våre med-nordmenn om viktigheten av riktig oppførsel. Skal vi ta vare på solidariteten og samfunnslimet vårt, kan vi ikke spre Titanic-stemning ved å rope «idioter» eller «alle dere jævla joggere» til hverandre.

Og mediene bør fortsette å slippe til kritikere av tiltakene. Men de bør beskytte både oss og Elin Ørjasæter selv når hun beskriver «bygdefolkets latente hat mot hytteeierne» og omtaler «nordlendingen» som «frisk i kjeften, men sjelelig enkel og ikke særlig intelligent».

Dette har vi som nasjon hverken råd eller tid til. Skal vi ri av koronastormen, må vi både skyte ned cowboy-kapitalismen og sikre tilliten mellom by og land – hand i hand. Inntil videre på god avstand.

Øyvind Søtvik Rekstad

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

«Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning er det viktigste styringsredskapet i forskningspolitikken.»
«Man kan fortviles over at militære ledere forbereder for krig, men det er deres yrke.»