00:00 - 24. april 2020

Aakvaags forvirringer

Det er et fremskritt at Gunnar Aakvaag modererer sine tidligere utsagn. 

Man kan stole på at Gunnar C. Aakvaag vil forvirre og forvanske de debatter han initierer, enten de gjelder norsk samtidslitteratur eller debatten om avkolonisering av akademia. Noe av forvirringen bunner som oftest i hvordan svært forskjellige standpunkter i vidt forskjellige debatter virvles opp og kastes rundt, for så å kritiseres gjennom stråmannsargumentasjon og bruk av sterkt nedsettende karakteristikker om «intellektuelt selvmord» og annet rart.

Hans kommentar fra 28. februar utga seg for å handle om avkoloniseringsdebatten, mens mye plass ble brukt på en artikkel Frode Helland skrev for en del år siden, som handlet om TV-serien Hjernevask, og hvor avkolonisering av akademia ikke var nevnt med ett ord. Derimot beskyldte han denne artikkelen for å argumentere for det han kalte en «standpunktteori» om vitenskap og kunnskap, hvor kunnskap reduseres til kunnskapens opphav (for eksempel forskerens kjønn eller bakgrunn). Det er tilbakevist.

Dernest hevdet han at «ulik sosial bakgrunn betyr lite, gener mye og tilfeldigheter en god del» for forståelsen av sosial ulikhet og klasseforhold. Dette er en særdeles omfattende hypotese, og at han i sitt siste innlegg modererer seg betydelig ved kun å snakke om én adferdsgenetisk studie av utdanning, basert på norsk empiri, er et fremskritt. Dette ikke minst siden hans første innlegg kunne se ut til å handle også om global ulikhet.

Når Aakvaag skal tilbakevise Anders Breidlids påpekning av hans «positivistiske argumentasjon», fremsetter han nå noen overordnede teser om vitenskap som «sosial praksis», samtidig som han modererer sine tidligere utsagn, og ganske enkelt understreker betydningen av en «vitenskapelig debatt hvor fornuftige og feilbarlige mennesker i fellesskap forsøker å finne sannheten.» Dette er et syn som er sentralt også for dem som argumenterer for en avkolonisering av akademia. Det samme gjelder påpekningen av hvem som skal kunne delta i denne utprøvende, kritiske debatten: «Alle personer kan delta, alle temaer kan reises, alle argumenter kan spilles inn, og den eneste gyldige valutaen er kraften i det beste argument». En slik debatt bør nettopp føres demokratisk, kritisk og uten bruk av stråmenn. Da må også «troen på ‘vestlig’ sannhet, fornuft og vitenskap», og ikke minst bruken av denne samme «troen» overfor andre kulturer og samfunn kunne være gjenstand for kritisk debatt. Å korrigere og sette under debatt Vestens ofte fordomsfulle forestillinger om det globale sør, er jo kjernen i kampen for avkolonisering av akademia.

Pussig nok vil Aakvaag til slutt «berolige» ved å si at han selv har «god kjennskap» til positivismekritikken fordi han «hadde to av Norges fremste positivismekritikere som veiledere.» Det er fint at Aakvaag har hatt gode veiledere, og slik en god bakgrunn, men litt påfallende er det at han dermed gjør seg til talsmann for en «standpunktteori» om gyldigheten av egne utsagn i en debatt mange år senere.

Anders Breidlid

Frode Helland

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 20 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Vi trenger en statusheving av forfatterrollen i norsk akademia.»