07:54 - 26. mars 2020

Tid for entusiasme?

De politiske og personlige reaksjonene på koronakrisen kan gi nye bilder av fellesskapets mulighet til å handle. 

Samhold i sosialt distansert tid: Anna Nøhr inviterte naboer i Lillefoss velforening i Oslo til bakgårdsquiz. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix 

Så ble vår verden en annen.

Kanskje har verden vært under forandring lenge. Klimakrisen har utviklet seg fra foruroligende skyer i horisonten til et uvær. Forbundet med en følelse av å ikke være i nærheten av å gjøre nok, at politikken er for svak og økonomiens krefter for sterke. At vi er handlingslammede.

Men med korona ble verden en annen – akutt. En enda mørkere himmel, midt i våren. En annen realitet, som utfordrer samfunn over hele verden. I seg selv er dette entydig forferdelig. Men i svaret på denne utfordringen er det kanskje noe oppløftende, en uventet påminnelse på hva mennesket også er og evner. Vi ser at mennesker flest gjerne vil hjelpe andre.

Ikke at det ikke fortsatt finnes grådighet, rå makt, egeninteresse og alminnelig tåpelighet. Det hamstres, og jukses her og der og det politiske spillet fortsetter. Men det tankevekkende er at det også kommer frem så mye annet. En kultur som vitner om sjenerøsitet og vennlighet, vilje og kamplyst. All hjelpen folk gir hverandre på facebooksiden Oslo hjelper Oslo. Helsepersonell som hylles på gaten i Paris. Viljen til å stille opp overalt. Det kan kanskje – midt i den alvorlige krisen – gi anledning til håp og entusiasme.

Den franske filosofen Jean-François Lyotard beskriver begrepet entusiasme (i sin bok L’Enthuiasme fra 1986) med utgangspunkt i filosofen Immanuel Kant (1724–1804) og Kants tanker om den franske revolusjon. Det oppløftende for Kant (og Lyotard) var ikke revolusjonen i seg selv (for den var en fryktelig brutal maktkamp). Det oppløftende var reaksjonen – entusiasmen – hos de utenforstående observatørene over hele Europa, som ble begeistrede over muligheten for et samfunn preget av frihet, likhet og brorskap. Lyotards (og Kants) poeng er at reaksjonen er et reelt tegn på at vi som mennesker er i stand til å forestille oss det felles gode – og erfare det som en entusiasme.

Den entusiasmen skimter jeg nå, midt i alt det forferdelige. Vi vet ikke om alt det vi setter i verk, virker. Men vi ser en handlekraft og vilje til å hjelpe hverandre, og det er det bruk for. En av tidens største utfordringer er den naive kynisme: den altfor enkle og utbredte forestillingen om at alle (andre) handler ut fra egeninteresse. Politikere er kun opptatt av makt. Mediene lyver. Den naive kynisme er farlig fordi den undergraver selve forestillingen om at det er mulig å ville og handle for det felles beste.

Noen vil hevde at nyliberalismens egentlige seier er at vi ikke evner å se på mennesker som annet en individuelle agenter som vil sitt eget beste. Og at vi kun kan tenke samfunnsmessig organisering gjennom økonomiske termer. Og derfor er svaret på koronakrisen så interessant.

Fordi vi ser noe helt annet. Vi ser danske og norske regjeringer som for alvor reagerer og utfordrer hverdagen vår og krever noe av oss. Hva er reaksjonen? Ikke bare generell aksept, men faktisk vilje til å være med og bidra. Kanskje viser koronakrisen at vi er mer klare til å akseptere forandring, også på det personlige nivå, enn vi alle – og ikke minst politikerne og mediene – tror?

Når vi er ferdige med koronakrisen, står vi ved foten av et fjell som vi skal bestige sammen: Omstilling av økonomien så den faktisk blir bærekraftig. Det krever en enorm, kollektiv innsats og grunnleggende kulturforandringer. Koronakrisen har vist oss at politikk med både stor P og liten p finnes. Vi kan faktisk utfordre økonomiens (såkalte) nødvendighet på systemisk nivå – og kreve forandringer på det personlige plan.

Politikk er fortsatt politikk, med knot og surr og maktkamper. Vi vet ikke hvordan krisen kommer til å ende. Politikkens mulighet er også en mulighet for dårlig politikk. Men uansett er det viktig å kjenne på entusiasme. Ikke som latterlig optimisme eller positiv psykologi, men som en påminnelse om den reelle mulighet: at vi faktisk kan handle fornuftig i fellesskap. I stedet for naiv kynisme har vi bruk for kritisk optimisme. Jeg tror på deg, som medmenneske, og derfor tør jeg kreve av deg.

Teksten er oversatt til norsk av Frida Maureen Hultberg.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse