00:00 - 20. mars 2020

Skrekken på en armlengdes avstand

Døden er ubegripelig, og i skrivende stund rykker den nærmere dag for dag. Jeg trenger å skrive om håp i disse dager, å føle håp, skriver Sissel Gran.

Innimellom tenker jeg – begynner verden å glippe for meg? Jeg er da både opplyst og oppdatert, men jeg merker hvor raskt blikket mitt glir forbi de fleste repeterende politiske diskusjoner om veibygging, omstruktureringer, effektiviseringstiltak, det viker unna de grundige beskrivelsene av kriminalitet og mord og ran, skanner bare så vidt de grusomme historiene om flyktninger som er strandet i ingenmannsland, blafrer forbi krigen i Syria, Erdogan, Assad, Putin, EU, brexit, kun unntaksvis stopper det opp ved reiselivsreportasjer, mat- og vinspalter, sport faller helt utenfor øyets randsone, hvert bilde av Trump gir en ubehagsfølelse så sterk at blikket automatisk glir videre, amerikansk valgkamp absorberes kun i korte glimt. Hvor mange reportasjer om koronaviruset kommer øynene mine til å skvette unna? Det er som om synsfeltet mitt gradvis snevres inn, som om hjertets evne til å ta inn verdens misere krymper. Lider jeg av elendighetsfatigue, slik hjelpere av alle slag etter år i det grusommes nærhet, slik benevnt av kollega Per Isdal, kan lide av medfølelsestretthet? Jeg vet ikke. Men jeg kjenner at jeg ikke greier å ta det inn, all lidelsen som presser seg mot øyne og ører og hele sanseapparatet hver eneste dag.

Samtidig har dette skjedd: Jeg ser de gamle bedre enn noen gang. Rullatorene. De elektriske rullestolene. Det litt hjelpeløse i manges blikk som plutselig viker for en overraskende blidhet når jeg nikker til dem i forbifarten. Jeg ser de små barna med mamma eller pappa i butikken, på vei hjem fra barnehagen, på T-banen, mange virker så slitne av de voksnes tempo. Men så hører jeg dem le, og vi vet at barn kan le opptil hundre ganger om dagen! Jeg ser de unge mødrene med barnevogner og mobiltelefoner. Jeg kjenner en uro, ikke vær for mye inne i den skjermen, vær i verden, vær med den lille som prøver å få kontakt. Men så bøyer hun seg ned, dikker og koser, glad gurgling stiger opp fra vogna, et strålende, stolt mammablikk streifer meg. Jeg blir så lettet at jeg vil gråte. 

Jeg ser de ensomme unge guttene, det blanke, uttrykksløse ansiktet som ser ut som en festning, kan man komme inn der? Så ringer mobilen deres, og de snakker høyt og intenst med en kompis, gestikulerer og gliser, takk og pris, kanskje ikke så ensomme allikevel? Jeg ser gruppene av unge kvinner som sitter som tente lys når temaet som diskuteres er ufrivillig singelliv og savn og Tinder-stress og kjærlighetsstrev, men som de kan skratte! De dulter i hverandre og fniser høyt, de har det gøy. Jeg ser gruppene av eldre, litt slitte kvinner som strømmer til boksamtaler og foredrag, nedlatende kalt «kulturkjerringer», men de har gjort om den merkelappen til en hedersbetegnelse, de er relasjonelle mestere, de kan snakke med alle uten frykt, de ler så hjertelig sammen og går arm i arm ut i mørket. 

Annonse

«Æresrettsutvalget har dokumentert den grunnleggende mangel på legalitet for opprettelsen av æresretten.»
«Er ikke Schiøtz i stand til å se at hans faglige integritet og tyngde dermed settes i et merkelig lys?»