00:00 - 13. mars 2020

Professorale konspirasjonsteorier

I kampen for full åpenhet i Nav-saken tar jussprofessor Benedikte Moltumyr Høgberg kraftige virkemidler i bruk. Hun insinuerer et råttent system, men vi blir neppe mye klokere.

Uheldig: Nav berører mange. Hvis noen av dem tenker at Nav-skandalen var en bevisst handling fra den skjulte makta, kan de nå vise til en professor i juss som sannhetsvitne. Det er uheldig, skriver Anne Heyerdahl. Foto: Christian Belgaux

Høgberg gir i Morgenbladet 21. februar sin forklaring på Nav-skandalen: Makt- og demokratiutredningen fra 2003 advarte mot en rettsliggjøring av samfunnet, noe som har ført til at rettsstatlige verdier er blitt presset til side. Ved hjelp av assosiasjoner til blant andre Rasputin, maler Høgberg frem et bilde av skjult og illegitim makt: «Frykten for at demokratiet skal forvitre kan … benyttes som dekkargumentasjon for å etablere rom der utøvelse av makt ikke lenger er synlig. Rom hvor jussens klare grenser skyves lenger og lenger i bakgrunnen.»

Høgberg formulerer seg som om hun vet noe vi andre ikke vet. I Nav-skandalen « … var det noen som sørget for at sårbare grupper urettmessig ble forfulgt. Det var noen som traff beslutning om at nasjonale regler i strid med EØS skulle følges, selv om det var uttrykkelig slått fast ved kongelig resolusjon at EUs trygdeforordning hadde forrang. Noen opplyste heller ikke påtalemyndighet og domstol om dette. Noen synes visst heller ikke dette er en skandale. Men hvem er de?»

Det er mulig Høgberg driver med litt uforpliktende høyttenkning. Den konstaterende formen gjør at man nesten likevel må ta argumentasjonen på alvor. Da må hun tolkes dit hen at hun mener noen skjønte at praksisen var gal, men valgte å følge den uten å informere politikerne. Er det virkelig en troverdig analyse? Det vi vet er at det har vært et sterkt politisk ønske om å unngå trygdeeksport. Det samme har utnyttelse av handlingsrommet i EØS-avtalen vært. Og likevel er politikerne uskyldige og uvitende ofre, mens det er ansiktsløse maktmennesker som står bak det hele.

Hvem er så disse ansiktsløse maktmenneskene Høgberg beskriver? Er det toppledelsen i Arbeids- og sosialdepartementet hun mener visste, men ikke grep inn? Er det regjeringsadvokaten? Selv om hun ikke bruker begrepet «embetsverk», er det rollen til toppledelsen i et embetsverk hun beskriver. Det er de som « … sitter så tett på politisk ledelse at de både er med på å sparke i gang lovgivningsarbeid, utarbeide lovforslag og selv har et ord med i laget når lovene skal tolkes». Ved å bruke betegnelser som antyder og insinuerer en rolle, men uten å peke konkret på dem som faktisk har denne rollen, blir det et skyggespill det er vanskelig å bli klok på. Jeg velger å ta hennes beskrivelse alvorlig, og da er det embetsverket på toppen av de berørte departementene hun kritiserer.

Det er flere uheldige konsekvenser av Høgbergs kritikk som bør løftes frem. Høgberg anklager embetsverket for å være ansiktsløst og skjult. Sånn er styresettet innrettet i Norge. Embetsverket gir råd internt og statsråden er ansiktet utad. Ved å fremstille denne arbeidsdelingen som et slags råttent spill, angriper hun egentlig systemet som sådan. Høgberg kan gjerne mene at systemet ikke er hensiktsmessig, men er det illegitimt av embetsverket å følge reglene? Embetsverket har en taushetsplikt og en lojalitetsplikt som gjør at de kun i begrenset grad kan gå ut av «skyggen» som noe annet enn lojale representanter for regjeringen.

I realiteten er det relativt få mennesker som har de rollene Høgberg beskriver. Disse personene kan i liten grad forsvare seg mot kritikken hun fremsetter. De kan ikke si sin mening om Nav-skandalen, hva som har skjedd og hvem som har «skyld». Selvsagt skal man kunne kritisere embetsverket. Kritikken bør imidlertid ta inn over seg at de som kritiseres i hovedsak ikke kan ta til motmæle. Det tilsier en nøkternhet i språk, bilder og insinuasjoner.

Hvilken tid er det vi lever i? Jo, vi lever i konspirasjonsteorienes blomstringstid, hvor ideer om «the deep state» fremmes i økende grad. Da bør vi være ekstra forsiktige med å fremme påstander om skjulte, bevisst manipulerende maktmennesker. Først og fremst fordi det sannsynligvis ikke er sant, i hvert fall slik jeg kjenner forvaltningen. Men også fordi den ulne formen fritar en for krav til mer konkrete bevis eller indisier, og den gjør tilsvar vanskelig.

Nav berører mange. Mange som ikke har god kjennskap til statens indre liv. Hvis noen av dem tenker at Nav-skandalen var en bevisst handling fra den skjulte makta, kan de nå vise til en professor i juss som sannhetsvitne. Det er uheldig.

Siden tema for Høgbergs kronikk er makt, er det grunn til å påpeke at også, og kanskje spesielt, jussprofessorer har makt i fortolkningen av Nav-skandalen. På samme måte som embetsverk og politikere, bør jussprofessorer forvalte sin makt på en tillitvekkende måte.
 

Anne Heyerdahl er i permisjon fra Justis- og beredskapsdepartementet.

Innlegget er fremsatt på egne vegne.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Æresrettsutvalget har dokumentert den grunnleggende mangel på legalitet for opprettelsen av æresretten.»
«Er ikke Schiøtz i stand til å se at hans faglige integritet og tyngde dermed settes i et merkelig lys?»