Nylig ga tre personer i Morgenbladet (en tekstforsker, en kjemiker og en religionshistoriker) sine svar på spørsmålet hvorfor vi har sex. De fikk kritikk fordi svarene var kjedelige og hadde lite substans. Et oppslag om hvorfor vi har sex kunne vært både spennende og informativt, i stedet ble teksten tam og preget av synsing. Jeg tror ikke det er slik Morgenbladet ønsker å fremstå.
En påfallende side ved oppslaget var at biologens stemme ble utdefinert. Så jeg fokuserte på akkurat det og foreslo at Morgenbladet også kunne gi spalteplass til en biolog eller en annen som har kjennskap til den evolusjonsteoretiske siden ved sex. Den som håpet at Morgenbladet ville fange opp ballen, ble skuffet. De tre forfatterne anklaget i stedet kritikeren for å ville ensrette, for så å gi ordet til seg selv én gang til. Og i selvbeundring anklaget de kritikeren for ikke å være ydmyk.
Den tapende part er Morgenbladets lesere, for evolusjonsteoriens svar på hvorfor dyr og mennesker har sex er spennende og inneholder enkelte tankevekkende paradokser. Menneskers sexliv er naturligvis mye mer sammensatt enn biologien kan beskrive, som sosiolog som arbeider med psykologisk forskning, vet også jeg det. Men å utdefinere den biologiske opprinnelsen til sex gjør teksten både mindre informativ og mye kjedeligere enn den kunne ha vært.
Denne saken har likevel en litt mer alvorlig undertone. Det er sjelden man opplever at ønsket om en vitenskapelig tilnærming blir sammenlignet med totalitær tenkning, slik forfatterne gjør i Morgenbladet. Jeg ser det motsatt, jeg tror at i dag er det heller den pågående kampen mot en vitenskapelig tilnærming som åpner for totalitær tenkning. Selv mener jeg at vi forskere ikke bør bidra til kunnskapsfiendtlighet gjennom offentlig synsing om emner vi har lite kunnskap om. Litt for mange av oss gjør det, og på den måten bidrar vi til å svekke forskningens posisjon.