09:46 - 29. mars 2020

Innsikt fra lugar 313

Skråsikkerhet i disse tider kan være fatalt.

8. april 1990: Scandinavian Star ved kaia i Lysekil. 159 mennesker omkom i brannen som brøt ut natt til 7. april, mens bilfergen var underveis fra Oslo til Frederikshavn. Foto: Tor Arne Dalsnes / NTB scanpix

6. april la båten fra kai, flere timer forsinket. Mitt reisefølge kommenterte: Dette er jo en båt for pygmeer, det er så lavt under taket og fullt kaos over alt. Vi får håpe at det ikke blir brann, da blir det full katastrofe. Og katastrofe ble det.

Søndag viste NRK tredje episode av dokumentarfilmen om Scandinavian Star. Jeg ser gjenkjennelig ansikter og steder jeg kjenner igjen, selv 30 år etter. På skjermen lyser det plutselig opp et nummer på oversiktskartet over fergen, lugar 313 – vår lugar. Det går et grøss nedover ryggen, jeg kjenner lukten av brent plast, olje og asbest.

Kapteinen Hugo Larsens valg og lederskap ble en dødsfelle. Det ga et ukjent antall pårørende og oss som overlevde, traumer for livet. Det er i fredstid vi øver på kriser. Det er i fredstid vi utarbeider rutiner og prosedyrer for å møte det utenkelige. Rederne og kapteinen hadde ikke prioritert å forberede seg i fredstid. De hadde makt til å sette fergen i trafikk før besetning og båten var klar, med passasjerene, mannskapet og sitt eget liv som innsats. Vi hadde tillit til at fergen var seilbar, og til at mannskapet var rutinerte og kompetente. Jeg valgte å legge mitt liv i kapteinens hender. Makt og tillit henger sammen i en lederrolle. Du har ikke tillit til en leder som er maktesløs, og lederskap basert på makt og frykt er maktmisbruk minner Tian Sørhaug oss på.

Parallelt med at dokumentaren om fergebrannen sendes, pågår det en annen uvirkelig og grensesprengende katastrofe. Her utøves det lederskap på alle nivåer, i regjeringen, i forvaltningen og i hver enkelt virksomhet. Erna Solberg er nasjonens kaptein. Besetningen har planer, de har trent og de har scenarioer. Det hele pågår i spennet mellom makt og tillit. Hvilke tiltak skal iverksettes når? Hvilke maktmidler skal iverksettes for å få den enkelte av oss til å føye seg? Balansegangen er ørfin, enhver beslutning må veies opp mellom kost og nytte og ikke fattes for tidlig, men heller ikke for sent. Både for mye og for lite kan svekke tilliten. Vi er i en tid som potensielt skaper traumer for familier, organisasjoner og enkeltpersoner i lang tid fremover. Vi er prisgitt det nasjonale lederskapet.

En katastrofe følger ingen plan hverken om bord på et skip eller om den truer vår nasjon. Å lage planer og trene sammen gir en felles referanseramme som gir kompetanse til å stå i det komplekse og uforutsigbare. Om bord i båten var vi blant dem som hadde flaks, vi var på rett sted til rett tid og fant en trapp opp akkurat da vi trengte den. Andre møtte døden i en blindvei. På samme vis som mannen som kom hjem fra skiferie i Alpene og besøkte sin gamle mor på sykehjemmet før karantene var en del av vårt hverdagsspråk. Uflaks. Eller kanskje han droppet besøket akkurat den uken? Flaks!

Brannmannskapet som etter hvert kom til, hadde slukket mange branner, men aldri om bord i et skip før. De måtte forholde seg til både det kjente og forutsigbare, men samtidig det ukjente og uforutsigbare. På sett og vis med bena plantet i to ulike verdener. Du må tåle tvilen og usikkerheten, og allikevel handle etter beste evne. 

Når vi står overfor det ukjente, der prosedyrer og planer alene ikke gir grunnlag for å ta beslutninger, er det vårt personlig lederskap som står frem. Verdiene og de dypere erfaringene blir vårt kompass. Derfor beundrer jeg lederskap på alle nivåer i disse dagene. Ikke fordi de gjør alt riktig, men fordi de har mot og evner den vanskelige balansegangen med å holde på folks tillit og legge nok makt bak handlingene. Det eneste disse lederne kan være sikre på er at i etterpåklokskapens klare lys vil hver enkelt beslutning bli vurdert ut fra millimeters normer som ikke var tilgjengelig i sanntid. De vil bli etterprøvd ut fra lineære modeller der de som evaluerer, vil komme til at det var akkurat denne beslutningen som førte til akkurat dette resultatet. Men vi som har studert mennesker lede i komplekse situasjoner, vet imidlertid at alt på sett og vis henger sammen med alt, og det er umulig å forutsi og predikere hva hver enkelt beslutning fører til. Hvilken beslutning var det som egentlig reddet mitt liv om bord i båten? At jeg valgte andre bordsetning i restauranten, at jeg likte å danse eller at jeg bestilte den siste Gin-Tonicen rett før baren skulle stenge? Det er umulig å si, kanskje det var mest flaks, men en rekke valg førte meg til situasjonen med flaks. Når vi ikke sikkert kan predikere enhver beslutning mot et gitt resultat, blir medienes spørsmål om Sverige og Storbritannia har rett i sin tilnærming urimelig. For det finnes ikke to streker under det svaret. Hva om de har feil, og om Boris Jonson blir Storbritannias kaptein Hugo Larsen? Det eneste som er sikkert er at skråsikkerhet i disse tider kan være fatalt.

Våre ledere vil i den kommende perioden gjøre beslutninger som i ettertid vil bli vurdert til å være dårlige, ja i verste fall fullstendig gale. Det er jobben deres, de leder i en uforutsigbar og uoversiktlig tid. Vi skal garantert evaluere på mange nivåer etter katastrofen er over. Ikke for å finne syndebukker, men for å sørge for at tilliten til lederskapet og demokratiet opprettholdes. Bare på den måten kan vi lære til neste gang.

Det ufeilbarlige er umulig når virkeligheten er kompleks og uoversiktlig. Jeg er sikker på at statsministeren, hennes folk og alle de hardt arbeidende og kompetente medarbeiderne i den øvrige forvaltningen vil ha motsatt utgangspunkt: Vi gjorde ikke alt rett. Vi prøvde å gjøre så godt vi kunne ut fra den informasjonen vi hadde, og vi kunne alltid ha valgt annerledes. Det er ikke én rett beslutning, alle beslutninger koster. Læring kan være dyrekjøpt erfaring. I mellomtiden kan vi som har karantene på hjemmekontoret, speile våre egne valg i tanken om at det bor en potensiell Hugo Larsen i oss alle. Vårt kollektive lederskap vil prege morgendagens Norge. Er du og jeg tilliten verdig når de butikkansatte og våre naboer legger en flik av sin skjebne i våre hender? Jeg lukker øynene og forestiller meg at jeg sitter i lugaren som ikke bare ble utbrent, men som ble smadret da taket falt ned. Den natten gikk vi heldigvis aldri til sengs.

Teksten er en lett omarbeidet versjon av en kronikk som først var på trykk i Dagens Perspektiv

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Æresrettsutvalget har dokumentert den grunnleggende mangel på legalitet for opprettelsen av æresretten.»
«Er ikke Schiøtz i stand til å se at hans faglige integritet og tyngde dermed settes i et merkelig lys?»