Kronikk

Hvordan begå økonomisk harakiri

Den økonomiske krisen blir like stor eller større enn den helsemessige. Valgene som tas i ukene og månedene fremover vil være avgjørende for hvor dyp og lang den blir.

Koronapandemien har allerede knekt verdensøkonomien; den ledende børsindeksen S&P 500 er i skrivende øyeblikk ned 30 prosent fra toppen i februar, og BNP-veksten i store deler av verden er trolig allerede negativ. Men hvor ille vil det bli og hva kan vi gjøre med det?

Ledende epidemiologer er ikke optimistiske. I fravær av en vaksine, viser de siste projeksjonene at bare massive intervensjoner, tilsvarende tiltakene i Wuhan og nå i Norge, kan holde spredningen nede (Ferguson et al, 2020). Det er en stor fare for at kortvarige intervensjoner, for eksempel på tre måneder, bare vil utsette spredningen, slik at kurven går rett til værs igjen når man lemper på tiltakene. Hvis man ønsker å minimere antall dødsfall må man derfor stenge ned store deler av økonomien frem til en vaksine er tilgjengelig, noe som trolig ikke skjer før om 18 måneder eller mer.

De fleste rike land innfører nå Wuhan-aktige tiltak som er synonymt med økonomisk harakiri. La oss ta en titt på tall fra Norge. Ifølge sysselsettingsstatistikken fra Statistisk sentralbyrå har vi om lag 2,7 millioner sysselsatte i Norge. Noen yrker er mer korona-utsatte enn andre. I dataene kan man klassifisere yrker som korona-utsatte eller ikke, for eksempel er en barista på for eksempel Kaffebrenneriet svært utsatt, mens en sentralbordoperatør ikke er det. En rask gjennomgang av yrkene i Norge viser at om lag 518 000 sysselsatte er korona-utsatte, tilsvarende nesten 20 prosent av sysselsettingen. Hvis disse individene bidrar like mye til verdiskaping som andre, så innebærer det at 20 prosent av BNP forsvinner når store deler av økonomien stenges ned. Verdiskapingen i Fastlands-Norge er om lag 600 milliarder per kvartal. Dermed bortfaller omtrent 120 milliarder kroner for hvert eneste kvartal man stenger ned økonomien. Og da har vi ikke engang tatt med at inntektsbortfallet vil ha store ringvirkninger i resten av økonomien: Leverandørnæringer vil oppleve redusert etterspørsel, næringsliv og individer vil få betalingsproblemer, noe som igjen innebærer at banker og finansvesen kan få store tap.

Det enkle talleksempelet viser oss to ting. For det første er de økonomiske konsekvensene av episke proporsjoner. For det andre synliggjør det de vanskelige valgene politikere må ta i tiden fremover. Hvordan skal vi balansere mellom økonomisk harakiri og de helsemessige konsekvensene som epidemiologene advarer mot? Og for hvor lenge? Ett kvartal og 120 milliarder tapt er kanskje greit, men hva om tiltakene vedvarer, for eksempel over et helt år?

Norge og en rekke andre land har kommet med økonomiske krisepakker som vil bidra til å dempe nedturen. Men spørsmålet er om dette er nok. Hele verden vil trenge massiv ekspansiv finanspolitikk, slik at både bedrifter og individer vil kunne overleve økonomisk inntil det verste er over. Trolig vil vi trenge en krisepakke som er like stor som tapet i verdiskaping (20 prosent av BNP per kvartal i eksempelet over). Norge er godt rustet til å klare det. Vi kan klare ekstraordinære budsjettunderskudd over et år eller to og kan tære på oljefondet (som for øvrig også krymper fra dag til dag). Andre land er det verre med: Land som Italia og Japan har allerede skyhøy offentlig gjeld og derfor mindre spillerom.

De økonomiske valgene som nå tas, synliggjør også vanskelige fordelingseffekter. Pandemien rammer i større grad personer med lavere inntekt i tjenesteytende næringer. Vi kan kanskje skjerme disse gruppene her i Norge, men hva med i andre land? Det er en fare for at Wuhan-type tiltak kan føre til økonomisk blodbad blant fattige i USA og andre steder. Dette kan igjen føre til sosial og politisk ustabilitet. Videre vil ekspansiv finanspolitikk og massiv gjeldsoppbygging innebære at fremtidige generasjoner må ta regningen for krisen i dag. Dette vil også gjelde Norge, da fremtidige generasjoner vil få en mindre andel av oljefondet enn det de ellers ville ha fått.

Vi vet ennå ikke hvordan historiebøkene vil skrives noen tiår frem i tid. Men en ting er sikkert: Den økonomiske krisen blir like stor eller større enn den helsemessige. Valgene som tas i ukene og månedene fremover vil være avgjørende for hvor dyp og lang den blir.

Mer fra Kronikk