Annonse
00:00 - 06. mars 2020

Frykten for det norske barnevernet

Barnevernet har overtatt omsorg for omkring femti tsjetsjenske barn. Jeg tror vi kan gjøre mer her i landet for å komme disse foreldrene i møte, skriver Maryam Sugaipova. 

Annonse

Jeg er et krigsbarn. Egentlig liker jeg ikke å definere meg selv som det, men den første halvparten av livet mitt har vært preget av krig og tap, så rent teknisk er jeg et krigsbarn. For 16 år siden tok foreldrene mine en viktig beslutning om at de ikke lenger kunne bo i krigsherjede Tsjetsjenia. Det tok nøyaktig en uke fra den beslutningen ble tatt til vi havnet i Moss, Norge. Jeg foraktet foreldrene mine for denne beslutningen lenge etter; i to år var jeg dypt deprimert. Ja, jeg kom unna bomber og konstant frykt, men 14 år gammel på det tidspunktet måtte jeg også forlate mine venner, min nærmeste krets, min første kjærlighet, og reise til det helt ukjente og fjerne Norge. Jeg trodde ikke at livet skulle bli bedre nå, selv om vi forlot den mest ødelagte byen i verden, Groznyj (ifølge FN i 2003), hvor hver 100 meter var bevoktet av tungt bevæpnede russiske soldater, og senere av tungt bevæpnede tsjetsjenske sikkerhetsstyrker. 

I dag, 16 år senere, er jeg selv mor og forstår veldig godt den beslutningen. Jeg er mine foreldre utrolig takknemlig for den. Vi kom til Norge og fikk beskyttelse på humanitært grunnlag av norske myndigheter representert ved UDI. En trygg havn var nådd.

Integreringsprosessen startet så å si med en gang. Foreldrene mine begynte på introduksjonsprogrammet. Jeg og lillebroren min ble kastet inn i norske klasserom – jeg i åttende klasse, han i tredje. Jeg hadde allerede fullført åtte års skolegang da vi forlot Tsjetsjenia, så kunnskap om russisk litteratur, språk, matematikk, kjemi, biologi og alt annet satt godt i meg. Jeg kjente til mitt folkeslags kulturelle skikker, snakket og leste morsmålet mitt, tsjetsjensk, og kunne til og med danse tsjetsjensk dans. 

Annonse