Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte. Leo Tolstojs åpning av romanen Anna Karenina er blitt stående som en av verdens mest berømte innsikter om familien.
Det er med god grunn. Ulykken kan ramme brått og voldsomt, eller komme sigende, som råte. I dag er du kanskje lykkelig, men i morgen er din kone plutselig en fremmed. I dag er hele familien samlet rundt bordet, men snart rives en av dere bort, i en ulykke så uforklarlig og meningsløs at alt formørkes.
Første gang jeg leste Leo Tolstoj gikk setningen som et jordskjelv i meg. Jeg var 17 år og opplevde at mine foreldre ikke engang forsto hvor lite de forsto. Setningen var så nådeløst ærlig, så hemmelig, at den også måtte være helt sann. Fascinasjonen for det ulykkelige ble født samtidig som jeg forsto at det lykkelige var overfladisk og enkelt, åpenbart ikke verdig den undersøkelsen en roman tross alt er.
I dag, etter å ha hatt min egen familie i noen år, og lest talløse bøker om ulykkelige familier, tenker jeg nokså annerledes. Jeg tror fremdeles det finnes mye sant i setningen. Men når det gjelder lykken, har den bare begrenset innsikt å by på.
For jo, det er nok sant at «reglene» for hvordan en lykkelig familie skal se ut, er strenge og dumme. Lykken er lik på julekort og Facebook. Her er lykke smilende unger og gifte foreldre i en kreativ aktivitet. Gjerne i skogen. Gjerne på ski. Gjerne med nyvaskede uteklær.
Setningen sier imidlertid ikke noe om hvor interessant og ulik også lykken er. Den sier heller ingenting om det jeg synes fortjener flere litterære og kunstneriske undersøkelser, nemlig den kaotiske kombinasjonen av flaks, arbeid og kjærlighet lykken krever.
Det er lett å melde pass når det er snakk om kjærlighet. Den er enten for enkel eller altfor komplisert å forstå. Samtidig er det en særlig en egenskap ved kjærlighet jeg synes fortjener mer oppmerksomhet. Kjærlighet tillater oss å føle det vi ofte ikke forstår: At noen mennesker kan være mer enn summen av sine egenskaper. At de kan være større enn sine feil. Mer verdt enn den jobben de har, vakrere enn kroppene de har, mer verdifulle enn antall friske lemmer.
Vi kan jo, som de sympatiske og hyggelige menneskene vi ønsker å være, naturligvis øve oss på å si at alle er verdifulle. Vi kan skrive det også. Og vi kan lage lover som tar hensyn til det. Men å føle det, hvordan skjer egentlig det?
Nå høres det kanskje ut som om jeg mener kjærlighet er en tilstand. At det er noe du kan få eller ikke få, nærmest som et virus. Det tror jeg egentlig ikke. Jeg tror kjærlighet er evnen til å utøve vedvarende raushet. Jeg tror evnen er ulikt fordelt blant oss mennesker, men at den i likhet med våre andre talent, kan trenes og må holdes ved like.
Slik jeg forstår kjærlighet, handler det om å nekte meg selv å stanse når jeg oppdager en feil hos den jeg vil elske. Jeg kan ikke hvile ved skuffelen, men må tvinge meg selv til å lete videre. Det kan være vanskelig, og jeg får det langt fra alltid til, ikke minst fordi jeg ikke alltid vet hva jeg leter etter.
Likevel slår det sjelden feil. Om jeg klarer bevege meg videre fra feilen, vil det før eller siden dukke opp noe vakkert eller stort. For eksempel måten noen alltid sørger for at alle har forsynt seg, før de selv gjør det. Eller hvordan de må gå opp på tå for å nå godtehylla. Eller at de, helt på egen hånd, har lært seg å synge «Kyllingen» av Alf Prøysen.
En slik kjærlighet krever tålmodighet. For alle mennesker har feil. Og vi gjør feil. Vi sier feil ting. Vi lukter feil. Vi spiser feil. Vi kysser feil. Ikke minst gjør ungene våre feil. De svarer feil. De spiser feil. De gjør feil i mattestykkene. De sover feil om natta. Også de lukter feil. Overraskende ofte, faktisk.
I dag har vi vært låst sammen med våre nærmeste i over en uke. Vi er ikke på ferie, vi er i et unntak vi ikke vet hvor lenge skal vare. Kanskje er vi bare i begynnelsen av det som skal bli vår største prøvelse. Feilene kommer til å tyte ut av ørene våre. Jeg kan ikke begripe at behovet for en langsom og raus kjærlighet noensinne har vært større.
Da nærmer jeg meg det største problemet jeg har med Tolstoj, og hvorfor jeg ikke hviler på hans innsikter under denne krisen. Jeg synes nemlig han blindt overser hvor mange forskjellige måter en familie kan være lykkelige på.
Forestillingen er ikke bare feil, jeg tror også den er giftig. Spesielt nå, hvor bilder av «den lykkelige familien» er overalt. Du ser dem på tur i skogen, de lager vafler på verandaen, de har brukt hjemmekontoret til å plukke søppel sammen i nærområdet. Det er lett å tenke at din lykke må se slik ut. Det må den ikke.
Den siste uka har jeg pratet med både helt nye og godt etablerte familier. Jeg har sett bilder og videoer, hørt historier og samtaler, og faktisk også sett en mor og en sønn vikle seg leende ut av et fotballnett i en tom skolegård. Å se alle de oppfinnsomme og enkle måtene familier klarer å skape sin egen lykke på, er dypt imponerende. Det ligner ingenting annet.