Annonse
12:36 - 14. februar 2020

Retningsløs kirkearkitekturdebatt

Forsøket på debatt om stygt og pent i vår tids kirkearkitektur har ingen kjennetegn på en estetisk diskusjon.

Nye Østre Porsgrunn kirke, tegnet av arkitekt Espen Surnevik. Arkivfoto: Camilla Alexandra Lie
Annonse

Morgenbladet publiserte 7. februar to betegnende artikler i kjølvannet av kåringen «Dagens styggeste kirke». I den ene artikkelen går Audun Engh ut mot modernismen, som han mener påtvinger folk upassende fasader i våre felles byrom og steder. I den andre artikkelen uttaler tidligere kirkekonsulent Arne E. Sæther at det ikke er fasadene som er problemet, men kirkens innhold. Dette gjennom at rektangulære kirkerom ikke åpner opp for å se din neste, se et ansikt, og ikke bare Guds ansikt.

Begge stemmene er tilbakeskuende og kritiske, men med motsatt fortegn. Engh er ikke er opptatt av innhold, men kritisk til at fasadene er «modernistiske», og dermed ødeleggende. Sæther er kritisk til at 60–90-tallets tidstypiske moderne kirkerom, med presten i midten, og menigheten samlet rundt, ansikt-til-ansikt, er blitt borte i toneangivende kirkebygg i vår epoke. Dette også i nye Østre Porsgrunn kirke som er planlagt med et klassisk langkirkerom hvor alle tilhørere sitter tradisjonelt vendt mot et opphøyd kor i øst. Enghs kritikk er altså at kirkebyggene ikke er forankret i fortiden, mens Sæther kritiserer at kirkebyggene henger fast i fortiden.

Selv om begges meninger selvsagt er legitime, må de forstås i lys av deres ulike standpunkter gjennom veldig mange tiår.

Sæthers kunnskap om kirkebygg kan ikke bestrides, og hans ideal om å plassere de liturgiske handlingene i sentrum, med menigheten rundt er likeså en viktig historisk idé. Kanskje aller fremst realisert i Norge gjennom min egen professor, Helge Hjertholm, og hans mesterverk Fyllingsdalen kirke 1976 (også representert i Dagens kåring). Det betyr imidlertid ikke at denne ideen er den eneste veien til et godt kirkerom, ei heller at det er riktig under alle omstendigheter. Det betyr heller ikke at menighetene ønsker seg slike kirkerom i dag, eller at det nødvendigvis er de mest interessante tankene for kirken i en ny tid.

Med sin bakgrunn i Gateavisa har Engh og hans gjeng en annen agenda enn å diskutere den kristne kirken, eller lav-/høykirkelige forhold. Hans tokt er rettet mot «modernismen», som han mener ødelegger og fortrenger den klassiske historiske arkitekturen i hele samfunnet. Engh velger å bruke Østre Porsgrunn kirke som et symbol for denne utviklingen. Engh vil frem til at kåringen av «Dagens styggeste kirke» viser at folk ikke er hørt. Dagen samlet i overkant av ni hundre stemmer mot Porsgrunn kirke. Med snaue 0,2 promille av landets befolkning i ryggen mente de å representere hele landets mening. Selv om Dagens motivasjon må sees i lys av lekmannsbevegelsen, har de felles mål med Engh gjennom å tegne et bilde av at nye kirker ikke reflekterer viljen i folket, er elitistiske, og resultat av udemokratiske prosesser. Uten å gå i detalj unndrar de imidlertid at alle beslutninger for Østre Porsgrunn kirke er fattet av Porsgrunn kirkelige fellesråd, som er demokratisk valgt, av Porsgrunns befolkning, ved ordinære kommune og fylkestingsvalg.

Engh bommer når han definerer Østre Porsgrunn kirke som «modernistisk». Prosjektet er ikke typisk for modernismens tankegods, men er tuftet på ideer med opphav både før, i, og etter modernismen. Engh bruker modernismebegrepet villedende, og med betydning «moderne kirke», som han burde erstattet med «ny kirke» for å inkludere flere presist i debatten. Østre Porsgrunn kirke dreier seg om utviklingen i vår tids kirkearkitektur, basert på en ettermodernistisk anskuelse.

Forsøket på debatt om stygt og pent i vår tids kirkearkitektur har ingen kjennetegn på en estetisk diskusjon. Ingen har så langt gått inn for å diskutere kvalitetsforskjeller i samtidens arkitektur, eller etterspurt hvorfor kirkebyggene ser ut som de gjør. Fra Document.no sin «Antikrist i kirkearkitekturen», av Paul Grødtvedt, til andre stemmer har man med svært ulike agendaer, men overlappende felles mål forsøkt å forenkle kompleksiteten i den nye kirkearkitektur til en lettfattelig konklusjon; at vår tids kirkearkitektur er stygg, eller i beste fall overfladisk «design». Dette i et herskende forsøk på å skape et samlende bilde mot den naturlige videreutviklingen som pågår i norsk kirkearkitektur, i Den norske kirke og i samfunnet ellers.

For oss som skaper dagens kirkearkitektur, er målet å svare på de spørsmål kirke og samfunn reiser om kirkebygg i vår tid. Mitt fokus er å skape nye kirker som både har med seg kirkenes tradisjoner og historie, samtidig som de åpner seg inkluderende opp og reflekterer de nye tankene som diskuteres i kirken i vår tid. Vi må vektlegge kirken og menighetenes nye bruk, samt det faktum at de gir tydelig uttrykk for å sette pris på de nye kirkene sine.

I Våler og Porsgrunn ledet fatale branner til at flere hundre år gamle uerstattelige kulturverdier gikk tapt for alltid. De gamle kirkene var over lang tid blitt kjære symbolbygg for både menigheter og hele lokalsamfunn. Snarere enn å bruke fortvilelse til inntekt for reaksjonisme, må vi respektere den enkelte og forstå at noen har behov lengre tid på å bearbeide sorg og tap, før de en gang kanskje blir klar for å se nye verdier.

Verden er også fantastisk, og går ustanselig videre, også med mål om å skape nye positive verdier og håp til nye generasjoner.

Espen Surnevik

Professor i arkitektur, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. Hovedarkitekt for Våler kirke og Østre Porsgrunn kirke

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Hva mener Gunnar Aakvaag med sannhet?»