Annonse
10:20 - 13. februar 2020

Nye anslag mot den akademiske friheten

Diskusjonen om universitetenes autonomi blir systematisk tåkelagt.

På papiret kan det se ut som et fremskritt at universitetsdirektøren underordnes rektor. Realiteten blir annerledes, skriver Hans Petter Graver. Her: Blindern, Universitetet i Oslo. Foto: Knut Egil Wang / Moment
Annonse

Nok en gang er den akademiske friheten ved vår universiteter og høyskoler under diskusjon. Ledelse ved universitetene er igjen et aktuelt spørsmål etter fremleggelsen av forslag til ny lov for universitetene og høyskolene. Skal rektor ved universitetene bli et administrativt mellomledd mellom et styre som er kontrollert av departementet og en institusjon styrt ovenfra, eller skal vi kunne beholde rektor som en klar faglig og fagpolitisk leder med støtte i institusjonen? Det handler om universitetenes rett til å velge en styringsform som avviker fra styringsmodeller tilpasset en byråkratisk kommandostruktur. Den akademiske friheten står på spill når forslaget til ny universitetslov nå er fremlagt.

Flertallet i utvalget som legger frem sitt forslag, vil endre styringen av universitetene. Styrets leder skal ikke lenger velges av institusjonen, men oppnevnes av departementet. I dag er det rektor som har denne funksjonen dersom institusjonen ønsker det. Det sikrer at rektor faktisk er universitets fremste representant og at han eller hun er først blant likemenn- og kvinner. For universitetene er dette ikke bare et viktig symbol. Det betyr også at den vitenskapelige frihet er i første rekke i styringen av dem. Dersom utvalgets flertall får sin vilje igjennom skal ikke universitetene lengre kunne velge en slik modell.

Utvalget vil også innføre såkalt enhetlig ledelse og fjerne ordningen med en universitetsdirektør som øverste leder for administrasjonen. På papiret kan det se ut som et fremskritt at universitetsdirektøren underordnes rektor. Realiteten blir annerledes. Med et formelt ansvar for ledelse av administrasjonen vil rektors oppgaver og ansvar forskyve seg fra det faglige til det administrative. Dette vil bety en nedprioritering av hensynet til det faglige på ledelsesnivå. Det vil også innebære andre krav til rektor enn de som stilles i dag, og gå ut over både hvem av de vitenskapelig ansatte som vil ønske å søke en slik stilling, og hvem som vil egne seg. På sikt vil det føre til en profesjonalisering av ledelsessjiktet ved universitetene og utviklingen av en egen gruppe ledere som står fjernt fra de vanlige ansatte.

De endringene utvalget foreslår et tilsynelatende små. De vil likevel føre til en vesentlig omlegging av mulighetene for en reelt sett faglig ledelse av universitetene med basis i de ansatte. Selv om rektor er universitetets øverste leder, vil han eller hun både formelt og reelt bli et mellomledd mellom en ekstern styreleder og en voksende sentral administrasjon. Faglig styring med legitimitet nedenfra erstattes av en linjestyring med instruksjoner fra toppen, gjennom rektor og ned til fakulteter og enheter. I den utstrekning utvalgets forslag styrker rektors stilling, så er det ved å gi ham eller henne en sterkere stilling internt på bekostning av rollen som leder utad mot departementet og omverdenen.

Hvorfor er det så viktig å frata universitetene valgfriheten og påtvinge alle en styringsform som mange av dem ser som uønsket ut fra hensynet til faglig styring og frihet? Det er et tankekors at dersom et forslag om å erstatte rektor som styrets leder med en ekstern person utpekt av departementet hadde vært fremsatt for eksempel i Ungarn, ville det skapt furore. Nå skal ikke norske myndigheter beskyldes for et ønske om politisk å ville dirigere universitetene, men tankeeksperimentet viser at det her står prinsipielle verdier om akademisk frihet på spill.

I fjor sto kampen om foretaksmodellen. Den kampen som nå må føres er like viktig og dreier seg langt på vei om det samme. Spørsmålet er da som nå hvilke kår den akademiske friheten skal ha på institusjonelt nivå innenfor universitetene og høyskolene. Frihet og autonomi kan brukes i mange betydninger: som en frihet til å tilpasse seg markedet, en frihet til å administrere ressurser og en faglig akademisk frihet. Hvis den faglige og akademiske friheten skal bety noe i styring og ledelse av universitetene, må rektor og den øverste ledelse hente sin legitimitet fra den faglige delen av virksomheten, fra dem som driver med undervisningen og forskningen. Ledelsen må også være ansvarlig overfor disse. Slik blir det ikke om forslaget fra utvalgets flertall går gjennom.

Diskusjonen om universitetenes autonomi blir systematisk tåkelagt ved at økonomisk og administrativ handlefrihet blandes sammen med akademisk frihet. Sannheten er at det ofte er en motsetning mellom akademisk frihet på den ene siden og frihet til å tilpasse seg markedet og til å gjennomføre en effektiv administrativ styring på den annen. Slaget om den akademiske friheten er ikke vunnet med at forslaget om foretaksorganisering ble slått tilbake. Nå gjelder det å bevare universitetenes mulighet til å velge en styringsform som er basert på idealene om akademisk frihet og selvstyre.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 10 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse