08:18 - 06. februar 2020

Når instinktet tar over

Den usikre fremtiden til kommende sørkoreanske generasjoner har gitt rom for dystopiske filmer som Parasitt.

Paralleller til virkeligheten: I den sørkoreanske filmen Parasitt blir det sagt at selv en vaktmesterstilling får 500 søknader fra folk med universitetsgrad. Økonomisk usikkerhet og høye levekostnader i Sør-Korea gjør at troen på fremtidsmulighetene er liten. Alle bilder er hentet fra filmen. Foto: Arthaus

Forrige uke kom filmen Parasitt på norske kinoer. Regissør Bong Joon-ho har skrevet seg inn i historien som første koreanske regissør til å motta samtlige av filmindustriens gjeveste priser, inkludert Palm d’Or fra Cannes, Golden Globe for beste utenlandske film, og seks nominasjoner til Oscar-utdelingen i februar. Med seg på laget har han en talentfull gruppe skuespillere, hvoriblant Song Kang-ho er kjent fra flere filmer av stjerneregissør Park Chan-wook, i tillegg til en rekke tidligere filmer av Bong, inkludert Snowpiercer, The Host og Memories of a Murderer.

Filmens Kim Ki-woo bor sammen med foreldrene og søsteren sin i en kjellerleilighet. Familien livnærer seg på strøjobber, snylter på naboforretningens trådløse nett når det en sjelden gang kan nås fra et hjørne i leiligheten, og har ikke råd til mobilabonnement. En dag kommer kameraten til Ki-woo på besøk og foreslår at han tar over jobben som privatlærer for en velstående skoleelev. Det er denne striglede, mer velstående og dermed også mer vellykkede vennens anbefaling som skal til for at Ki-woo kan lande jobben; dét, og et forfalsket universitetsdiplom. Ansettelsen blir starten på en innviklet affære mellom familiene Kim og Park. Fru Park er gift med en velstående entreprenør og er hjemmeværende med to barn. Når Ki-woo begynner å undervise datteren hennes, klarer han også å overtale henne til å ansette en ny kunstterapeut for sønnen, bytte ut mannens privatsjåfør og sparke den nåværende hushjelpen til fordel for en ny. Det familien Park ikke vet, er at de har ansatt mor, far, sønn og datter Kim. 

Kontrasten mellom de to familiene er stor. Familien Park bor i en arkitekttegnet enebolig i høyden av Seoul, mens Ki-woo og familien hans deler en liten kjellerleilighet lavt i byterrenget. For å komme seg på jobb må de gå utallige trapper opp til villaene i åsen. Skillet mellom samfunnets øvre og lavere sjikt kunne ikke vært tydeligere, og symbolikken utfolder seg på mangfoldige måter. Når Park rystes av at teltet oversvømmes på campingtur, opplever Kim at hjemmet deres blir tatt av flom. Mens yngstemann Park setter opp indianertelt i hagen, må yngstemann Kim jage vekk fulle menn som tisser utenfor vinduet.

Sør-Korea har gjennomgått en kraftig transformasjon de siste tiårene. Landet har gått fra under 40 prosent urbanisering i 60-årene til 90 prosent i dag. Nå bor halvparten av landets befolkning i Seoul og omegn, en av verdens mest moderne byer. Boligprisene er blant verdens raskest voksende, uten at lønningene har hatt en tilsvarende økning. Rekordmange unge er arbeidsledige, og flertallet av dem som får jobb, ansettes ved små og mellomstore bedrifter eller i midlertidige stillinger ved de store konglomeratene. Samsung, Hyundai og andre store selskaper har overført en stor andel arbeidsplasser utenlands til naboland som Kina og Vietnam. Koreanske myndigheter har fått med seg utviklingen og satser på startups som nøkkelen til fremtidens økonomi. I et land med høy utdannelse og et voksende antall inkubatorer, drømmer stadig flere om å bli den neste Mr. Park – en suksessfull entreprenør. Samtidig er det også mange som har mistet troen på den koreanske drømmen, der hardt arbeid og trofasthet tradisjonelt er blitt belønnet med fast stilling og forfremmelse. Økonomisk usikkerhet og høye levekostnader gjør at stadig færre har råd til å gifte seg, kjøpe bolig og få barn. Fødselsraten er lavest blant OECD-landene, med 0,9 barn per kvinne. Troen på fremtidsmulighetene er liten: I Parasitt blir det sagt at selv en vaktmesterstilling får 500 søknader fra folk med universitetsgrad.

Og ofte er det en universitetsgrad som skal til. Sør-Korea har en av verdens høyeste andeler folk med universitetsutdanning: blant unge arbeidstagere i dag har opp mot 70 prosent av sørkoreanere fullført høyere utdannelse, mot Norges 48 prosent. Det kan virke som om universitetsutdannelsen ikke bare skal sikre en inngang til visse yrkesgrupper, men også kan være en inngangsbillett for å være veltilpasset i samfunnet. Enkelte kvinner som av samfunnet er blitt forespeilet en tilværelse som husmor – gjerne, som i Parasitt, komplett med hushjelp, kokk og privatlærere – vil allikevel ta seg universitetsutdannelse. Foreldre bruker i gjennomsnitt en fjerdedel av inntekten på å sikre barna gode skolemuligheter gjennom privatundervisning, og unge koreanere blir fra tidlig alder sendt på kveldsskoler og talentkonkurranser. På enkelte måter har det gått en slags inflasjon innen utdannelse, der man gjerne lærer seg engelsk med privatlærere eller blir sendt av foreldrene sine til utlandet i et år eller to for å mestre et språk mange sjeldent vil få bruk for i arbeidshverdagen. Mestring av engelsk er ganske enkelt blitt en markør for utdannelse og modernitet. Etter fullendt utdannelse må man fortsatt gjennom omstendelige opptaksprøver for å komme videre til intervju i konglomeratene – nok et sett med eksamener etter å ha fullført et av verdens hardeste skoleløp. Tradisjonelt har foreldrenes nettverk også spilt en rolle i skoleopptak, og nettverking kunne begynne mellom småbarna allerede fra barnehagen av; men i de senere årene har denne typen favorisering fremkalt sterke reaksjoner. I 2017 resulterte en korrupsjonsskandale i avsettelsen av daværende president Park Geun-hye. En av faktorene som utløste den politiske krisen, var avsløringen om at presidentens venninne hadde sikret datteren sin opptak til et prestisjeuniversitet gjennom bestikkelser.

«Passer jeg inn», spør Ki-woo unge Park Da-hye, der han står bak vinduet inne i arkitekthuset og ser ut på hagefesten nedenfor. Han har ikke gitt opp drømmen om universitetsutdannelse og en godt betalt jobb. I realiteten konkurrerer han i et kappløp der vinneren allerede er utpekt. Ettersom Da-hye kommer fra en velstående familie, har hun råd til privatundervisning og er sikret bedre muligheter for opptak til eliteskoler. Ki-woo er tvunget til å fylle hverdagen med småjobber, sliter med å bestå eksamen, og vil kanskje ikke ha råd til å fullføre utdannelsen. Mens kameraten hans drar på utveksling til utlandet, må Ki-woo selv bruke kallenavnet Kevin for å late som om han har tilsvarende erfaring – i og med at det er vanlig for sørkoreanere å ta vestlige kallenavn overfor sin internasjonale vennekrets. Symbolismen står sterkt i et samfunn der mange drømmer om å kunne projisere rikdom – noen er villig til å gå langt for å få råd til den siste designervesken. Og symbolismen er desto mer smertefullt tydelig i Parasitt: «Hva er den vonde lukten», spør den naivt trivelige Mr. Park, mens han prater lystig i vei med privatsjåfør Kim. Det er lukten av kjeller og fattigdom, av fukt og råte, en lukt familien Kim ikke greier å kvitte seg med. For Park er den noe han ikke greier å sette fingeren på; en vag idé om ubehag, som blir en markør for hvordan familien Kim aldri vil kunne bryte med bakgrunnen sin. I Park-enes verden vil Kim-ene vanskelig kunne frigjøre seg fra rollen som bedragere.

Parasitt føyer seg inn i et voksende antall filmer om klasseforskjeller i Sør-Korea. Sjangeren har fått navnet dirt spoon cinema, der begrepet «dirt spoon» er avledet fra ideen om å ha blitt født med sølvskje i munnen. Den nære omgangen mellom fattig og rik, og den subtile, men inhumane behandlingen av lavere klasser, er også synlig i Lee Chang-dongs mesterverk Burning, vinneren av hovedprisen under Film fra Sør 2018. Her følger vi Jong-su, som bor på et lite gårdsbruk han overtar når faren havner i fengsel. Han kjemper om en jentes gunst mot den sjarmerende, velutdannede, og verdensvante Ben, som bor i et moderne glasshus i byen. Diskomforten når Jong-su møter Ben og de like rike vennene, hans er til å ta og føle på. Vekten av imperativet om å passe inn i et konkurransedrevet og hjerterått samfunn kan også sees i filmen Castaway on the Moon, der en kontorarbeider forsøker å ta livet sitt ved å kaste seg fra en bro over Hanelven. I stedet blir han nødt til å finne tilbake til sin egenverdi når han strander på en øy i elva, og må kjempe for overlevelsen i en Robinson Crusoe-situasjon i hjertet av storbyen. Man kan også det i virkelighetens Sør-Korea, der det de siste årene er blitt registrert et økende antall selvmord med bakgrunn i fattigdom, særlig blant eldre. Det er også et begrenset, men stigende antall tilfeller av familier som går sammen inn i døden, opp til tre generasjoner, ofte som en ekstrem flukt fra økonomiske problemer.

Regissør Bong har valgt å gi en stemme til både de håpefulle og pessimistiske gjennom sitt karaktergalleri i Parasitt. Ki-woo er en drømmer, mens søsteren Ki-jeong er fortellingens realist. Når hun går inn i rollen som kunstlærer Jessica, omstiller Ki-jeong seg umiddelbart fra en røff væremåte til en sofistikert og verdensvant fremtoning. Til tross for sin tilpasningsevne og intelligens, vet Ki-jeong at fantasien om et liv som familien Park er en lånt virkelighet. Felles for dem begge er dette: Veien opp fra kjellerdypet er asfaltert med løgner, kynisme og en stadig mer skamløs grenseløshet idet de kaster både sannheten og andre menneskeskjebner under bussen for å kunne feste seg som parasitter på Park-familiens tilværelse. En kveld når villaen står tom tar familien Kim seg til rette. De tapper i badekaret og åpner barskapet. Brisne samles de rundt stuebordet, hvor Ki-woo spør søsteren sin: «Hvis dette huset blir vårt, hvilket rom vil du helst ha?» «Skaff oss huset, så skal jeg tenke på det», svarer hun. 

Det er vanskelig å se hvem som er ofrene i filmen, og hvem som er «the bad guys». Hvem er egentlig parasittene på de andres livsstil? Mens familien Kims klassereise er en reise preget av løgn, bedrageri og hensynsløshet, er ikke arbeidsgiverne Park frastøtende, til tross for sin likegyldighet og subtile arroganse. Tvert imot fremstår de ofte som godtroende, med en naivitet overfor andres livserfaringer som ofte blir provoserende og ydmykende, og ender i usympatiske kommentarer og oppførsel. Nettopp dette blir stadig mer problematisk for familien Kim, som i løpet av filmen gjennomgår en smertefull erkjennelse av sin plass i samfunnet. Parks moderne og verdensvante livsstil har lært dem lite om den andre delen av samfunnet; som fru Kim sier, «de er snille fordi de er rike». Dette er ikke en luksus Kim-ene kan ta seg råd til. I den desperate kampen oppover vender underklassen seg mot hverandre i kampen om å få ivareta Park-ene, i et drama som blir stadig mer voldelig, absurd og grotesk. Etter hvert som historien eskalerer, må de to familiene ta et valg om hvem som skal reddes når alt begynner å gå til helvete. Ingen av dem nøler i mer enn et sekund: Når instinktet tar over, vet alle hva som er hva og hvem som er hvem.

Pessimisme til tross gjennomføres filmen med humor og eleganse. Når balansen er blitt gjenopprettet, og kjellermennesker er blitt kjellermennesker igjen, mens de rike har midlene til å legge situasjonen bak seg, avsluttes filmen med en ironisk håpefullhet. Ki-woo møter tilbakegangen med godt mot og resiliens, og drømmer for alvor om å få råd til nettopp dette fantastiske glasshuset som ruver over dem i terrenget. Men regissør Bong forklarer filmens sluttscene med at han ønsket å avskrive nettopp det som urealistisk. Noen ganger er håp ikke annet enn en desperasjon som ikke tillater en å godta egen situasjon. Dermed handler ikke Parasitt bare om kontrasten mellom fattig og rik, men om sosial og økonomisk mobilitet. I målinger på økonomiske ulikhet, inkludert Gini-koeffisienten, befinner Sør-Korea seg et sted imellom England og Frankrike. Selv om landet ikke er preget av like ekstreme forskjeller som eksempelvis USA og Russland, er kontrasten i ferd med å øke. I tillegg står landet overfor en stor eldrebølge, uten å ha sikret tilstrekkelige pensjonsordninger. I bylandskapet er gjerne de tøffeste og lavtlønnede jobbene tatt av eldre som i Norge for lengst ville vært pensjonert: De jobber i parkeringshus, de koster snø fra fortauene om vinteren, de tømmer og sorterer offentlige søppelkasser. Også fremtiden til kommende generasjoner er usikker. De forestående utfordringene skaper uro, og har gitt rom for fremveksten av dystopiske filmer som Parasitt.

 

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Æresrettsutvalget har dokumentert den grunnleggende mangel på legalitet for opprettelsen av æresretten.»
«Er ikke Schiøtz i stand til å se at hans faglige integritet og tyngde dermed settes i et merkelig lys?»