Annonse
09:08 - 18. februar 2020

Mot arabisk vinter

Forholdene i arabiske land som Bahrain har på flere måter forverret seg etter «Den arabiske våren». Hvorfor gikk det galt?

Militært bidrag: En amerikansk marinesoldat peker utover havnen i Bahrains hovedstad Manama. Norge har hatt soldater stasjonert ved den amerikanske basen siden 2013. Foto: Mazen Mahdi / AFP / NTB scanpix
Annonse

De store folkedemonstrasjonene som fant sted i flere arabiske land og som ble kjent som «Den arabiske våren», går mot sine tiårsjubileumer. Det startet i Tunisia i desember 2010 og nådde tidlig i 2011 andre land i Midtøsten. Tunisias utvikling mot demokrati er et lyspunkt. Ellers har utfallet i land som Egypt, Jemen, Bahrain, Libya og Syria blitt noe som ligner mer på en «arabisk vinter».

Jeg kjenner best til forholdene i Bahrain og har siden 2011 fulgt med på utviklingen i det som er mine foreldres opprinnelsesland. Store folkedemonstrasjoner startet i øystaten 14. februar 2011, men ble kort tid etter slått ned på av regimet med hjelp av soldater fra nabolandene Saudi-Arabia og Emiratene. Ni år senere er den politiske og menneskerettslige situasjonen verre enn på lenge.

Opposisjonspolitikere og aktivister er fengslet og utsettes for tortur, mens andre er tvunget ut i eksil. Menneskerettighetsforkjemper Nabeel Rajab, som i 2014 var i Norge og møtte Utenriksdepartementet, er fengslet med en syvårsdom for å ha kritisert myndighetene på Twitter og for å ha snakket med internasjonale medier. Opposisjonspartier er suspendert, inkludert partiet Al-Wefaq som frem til februar 2011 var representert i det bahrainske parlamentet – et parlament hvor kongen utnevner halvparten av medlemmene. Landets eneste uavhengige mediekanal, Al-Wasat, er stengt. Hundrevis av bahrainere er fratatt sine statsborgerskap og gjort statsløse. Bahrain har igjen startet å ta i bruk dødsstraff, og henrettet senest i sommer to unge menn i 20-årene.

Folkemassene som tok til gatene i 2010 og 2011, uttrykte sterk misnøye med statsstyringen og krevde politisk endring. Dette alene fører ikke til demokratisering når det er sterkere og mektigere krefter som står imot. Hovedproblemet ligger nettopp i de som sitter ved makten, som velger å kneble demonstranter fremfor å være lydhøre og etterfølge folks krav om politisk medvirkning, likhet og slutt på undertrykkelse. Regimets svar med vold bekrefter deres autoritære lederstil og manglende vilje til å gi fra seg makt for å gi rom for mer folkestyre.

Men regimet handler ikke alene. Det lener seg på støttespillere for å overleve. For Bahrains del var det essensielt med det militære bidraget de fikk fra andre gulfland som invaderte landet i mars 2011 for å bistå med å slå ned på demonstrantene. Vestlige staters posisjonering har også vært problematisk og bidratt til regimets overlevelse, blant annet gjennom militært samarbeid og våpenforsyning. USA har i lang tid vært en viktig alliert. Da Donald Trump tok over i 2017, lovet han enda bedre relasjon til regimet enn USA hadde under Barack Obama. Trump-administrasjonen har økt våpensalget til Bahrain.

Storbritannia har bidratt til å trene bahrainske styrker som har undertrykt demonstranter. I 2018 åpnet Storbritannia en militærbase i Bahrain, som føyer seg til USAs femte flåte i landet. Norge har hatt soldater stasjonert ved den amerikanske basen i Bahrain siden 2013. Den norske regjeringen sluttet å selge våpen til Emiratene og annet militært materiell til Saudi-Arabia først i 2018. I fjor sommer deltok statsminister Erna Solberg på en prisutdeling i Oslo som hedret den bahrainske statsministeren, kun to uker etter at to unge menn ble henrettet av myndighetene i Bahrain.

Dette viser at den norske regjeringen har manglende forståelse for hva som skjer på bakken i Bahrain. Norge har riktignok uttrykt bekymring for situasjonen i Bahrain i ulike sammenhenger og fora, men det er uansett verdenssamfunnets manglende handlekraft som bidrar til at overgrepene fortsetter. Regimet ser at det ikke taper noe særlig, men heller har nære allierte i regionen og blant vestlige stater, slik at de kan kneble meningsmotstandere uten frykt for sanksjoner.
 

Zeineb Alsabeehg skrev sin masteroppgave (2017) om statsborgerskapspolitikk i Bahrain. 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse