Gaute Brochmann har kommentert mine uttalelser til Morgenbladet der jeg støttet avstemningen om Norges styggeste kirke. Det positive med Brochmanns kommentar er at han langt på vei aksepterer det faktum at mange mennesker opplever modernistisk arkitektur som stygg, og heller foretrekker tradisjonsbasert arkitektur. Likevel tyr han til en del argumenter som er typiske for retorikken mange modernister bruker mot alle som utfordrer modernismens hegemoni og krever mangfold og valgfrihet i stiluttrykk.
Brochmann fremhever at «modernistisk kunst skal ikke være vakker. Modernistisk musikk skal ikke være behagelig å høre på. Modernistisk film skal ikke være lett å forstå. Og modernistisk arkitektur skal ikke nødvendigvis være lett å like».
Jeg har intet imot at kunstnere utfolder seg eksperimentelt og provoserende, men det er en avgjørende forskjell på et kunstverk man henger på sin egen stuevegg, og en bygning som oppføres i det offentlige rom. Det er uakseptabelt å påtvinge befolkningen en arkitektur som de opplever truende og knugende, og som de ikke kan unnslippe fordi den dumpes på gater og plasser. Utformingen av våre felles møtesteder må gjøres på en måte som folk flest opplever innbydende og vakker. Det bør skje ved at befolkningen gis medbestemmelse i valget av arkitektur i større byggeprosjekter.
Det nye Munch-museet i Oslo er av mange karakterisert som ekstremt stygt. I en debatt på Facebook fremhevet en debattant at utformingen av Lambda er genial, fordi fasaden gjenspeiler Munchs mentale problemer. Etter min mening har hverken arkitekter eller byggherrer rett til å påtvinge befolkningen negative opplevelser, uansett hvor «interessante» og «nyskapende» arkitekturen er for fagmiljøene.
Brochmann skrivet at jeg «år etter år sloss mot moderne arkitektur som fenomen». Dette er feilaktig. Kritikere av modernismens hegemoni får stadig høre at de fornekter all modernisme og kun liker det gammeldagse. Dette er å projisere modernisters egne rigide syn over på kritikerne.
De fleste modernistiske arkitekter deler ideologien som tilsier at kun modernisme er «et gyldig uttrykk for vår tid». De tror kritikerne er like rigide, men det er ikke modernismen som stilretning de fleste arkitekturopprørerne kjemper mot. Oppgaven er å få opphevet modernismens estetiske monopol, som det eneste aksepterte uttrykk for samtidsarkitektur. Tradisjonsbaserte nybygg og rekonstruksjoner rakkes ned på som «falske kopier». Det er også eksemplet på reguleringsbestemmelser der man stiller krav om at nybygg skal være «moderne» og uttrykke «samtidsarkitektur»
Hva som er arkitektur av vår tid bør defineres tidsmessig, ikke stilistisk. Alle nybygg er å anse som samtidsarkitektur, uansett stilart. Å kreve enerett for modernisme som akseptabel arkitektur er en umoderne holdning. I et liberalt samfunn må vi fremheve mangfold, valgfrihet og inkludering, både sosialt, politisk og estetisk.
Audun Engh
Jurist og stedsaktivist