Kronikk

Lovfest retten til et fritt internett

Kampen om internettet foregår rett under nesen vår.

For drøyt to uker siden la daværende Digitaliseringsminister Nicolay Astrup frem regjeringens strategi for kunstig intelligens. I strategien er et av målene å gjøre Norge konkurransedyktige på det internasjonale markedet for kunstig intelligens. Dette er viktig, men strategien er påfallende stille om det som burde være en naturlig del av et digitalisert samfunn.

I tillegg til å bli verdensledende innenfor kunstig intelligens har Norge en ypperlig mulighet til å bli ledende på den neste generasjonen av menneskerettigheter. Det er selvfølgelig at hvis tjenester som til nå har vært analoge, skal digitaliseres, med eller uten kunstig intelligens som mellommenn, så bør vi lovfeste retten til et fritt og åpent internett. Hvis Trond i nord ikke får sendt inn Nav-søknaden sin fordi internettforbindelsen hans er nede, mens Fatima i sør ikke har noen problemer med å strømme serier på Netflix, har vi et problem. Et demokratisk problem.

Det er viktig å huske på at vi i Norge er heldige. Norge er blant de landene som scorer høyest på internettdekning i verden, med 98 prosent dekning blant norske husholdninger i 2018. Vi er bortskjemt med et godt datatilsyn, forbrukertilsyn og andre instanser som passer på nettet.

I internasjonal sammenheng er det verre. Det er blitt vanlig at myndigheter, for eksempel i Russland eller Iran, stenger tilgangen til enkelte nettsider og i noen tilfeller hele det nasjonale nettet for å kontrollere opposisjonen.

Et annet uromoment er kappløpet mellom de store teknologigigantene – Facebook, Amazon, Google og SpaceX – om å bygge privatiserte nett ved hjelp av verdensomfattende satellittnettverk, noen ganger i samarbeid med det amerikanske militæret.

I Verdens handelsorganisasjon forsøker land, hovedsakelig fra det globale nord, å forhandle frem en avtale om elektronisk handel, den såkalte datahandelsavtalen. Detaljene rundt avtalen er uklare siden de fortsatt er i første forhandlingsrunde, men den norske regjeringen ønsker en avtale som «både omfatter varer og tjenester, og som går ut over grunnleggende tilretteleggende tiltak». Hvis det blir mer enn tilretteleggende tiltak vil den åpne for kjøp og salg av data på tvers av landegrenser, og det er nærliggende å tenke at premissene for handelen vil bli gitt gitt av teknologigigantenes behov, som Attac gjør klart i sitt opprop mot avtalen.

Norge er heller ikke plettfrie når det kommer til å regulere internettet. I 2013 ble det innført en endring i forskriften til åndsverkloven som blant annet ga internettilbydere muligheten til å utlevere IP-adressen til personer mistenkt for brudd på opphavsretten direkte til privatpersoner. Trine Skei Grande var da en av få som påpekte den problematiske overføringen av makt fra den utøvende makt til det private. Et annet nærliggende eksempel finner vi i Sverige, hvor regjeringen vil legge frem en lov for elektronisk overvåkning. Vanlig avlytting fungerer ikke lenger, så regjeringen vil – på vegne av politiet – innføre en lov som åpner for å installere spyware og utnytte såkalte «zero-day vulnerabilities» (sikkerhetshull i en software) for å overvåke personer som er mistenkt for kriminelle handlinger med en strafferamme over to år.

Er det noen som tror på at lignende, og betraktelig verre, lover ikke kan bli innført i Norge? Er det lurt å legge all vår tillit til folkevalgte som har demonstrert at de er villig til å inngå kompromisser over internettet?

Det er også altfor lett å glemme hva internett er. I 2006 ble Ted Stevens, daværende senator fra Alaska, latterliggjort fordi han kalte internett «a series of tubes», en serie med tuber. Han ble fremstilt som den typiske gamlingen som ikke forstår seg på internett og teknologi. Dette stemmer nok, men han hadde egentlig mer rett enn kritikerne skulle ha det til. Internett er en infrastruktur. Det er kabler i bakken. Det er basestasjoner. Det er hullet i veggen din. Noen finansierer denne infrastrukturen, andre drifter den, og alle, forhåpentligvis, skal kunne utnytte seg av den.

I Norge er Telenor den desidert største utbyggeren av internettet. Staten er også den største eieren med en 54 prosent eierandel. Hvor lenge kommer det til å vare? Hvis vi kan selge oss ut av jernbanen, hva er det som hindrer oss i å selge oss ut av internettet? Hvilke konsekvenser vil det ha for Trond og Fatima?

At retten til internett ikke er på plass allerede er merkelig. FN har ved flere anledninger påpekt viktigheten av et fritt og åpent internett for demokrati, ytringsfrihet, og en rekke andre rettigheter. Andre menneskerettighetsorganisasjoner, for eksempel Amnesty, har også argumentert for at internett er en menneskerett.

Det er ingen grunn til at Norge ikke blir et foregangsland for et fritt og åpent internett. Det meste ligger på plass. Vi har penger, vilje, og en solid infrastruktur å bygge videre på. I tillegg gir det mening. Hvis fremtiden er digital, er det naturlig at rettighetene våre tilpasses deretter.

Mer fra Kronikk