Annonse
00:00 - 14. februar 2020

Hvordan skal vi styre universitetene?

Derfor tok vi dissens. 

Diskusjon om styringsform: Hvordan vi skal styre høyere utdanningsinstitusjoner er et omdiskutert spørsmål. Her: Blindern, Universitetet i Oslo. Foto: Knut Egil Wang / Moment
Annonse

Denne uken la utvalget som skal foreslå ny lov om universiteter og høyskoler, frem sin innstilling (NOU 2020:3). Det har vært bred enighet i utvalget om sentrale prinsipper som for eksempel akademisk frihet. Et omdiskutert spørsmål er imidlertid hvordan vi skal styre høyere utdanningsinstitusjoner. Et grunnpremiss for oss er at høyere utdanningsinstitusjoner har et særlig samfunnsoppdrag. Derfor bør disse styres på en annen måte enn et offentlig foretak eller en privat bedrift. Styringsformen må sikre institusjonenes selvstendighet og være forankret i faglige fellesskap.

Spørsmålet om styring er komplisert fordi flere aktører er involvert. Ut over institusjonen selv, kommer departementet og Stortinget. Sistnevnte setter blant annet rammer gjennom lovgivning og budsjettvedtak. En observasjon fra de siste årene er at det samlede styringstrykket for institusjonene er blitt større. Vi har fått et mer og mer komplekst regelverk, flere aktører har utviklet sin rolle (for eksempel ulike direktorat) og vi har fått nye styringsinstrumenter (blant annet utviklingsavtaler).

Det er på denne bakgrunn at vi må vurdere hvilken styringsform som vil være den beste for høyere utdanningsinstitusjoner i årene som kommer. De to sentrale aktørene på institusjonsnivå er styret og rektor. Dagens lov bygger på to modeller, som institusjonen kan velge mellom. Enten valgt rektor som også er styreleder, eller ansatt rektor med ekstern styreleder. Hvis institusjonen har valgt rektor, skal den også ha en administrerende direktør. Rollefordelingen mellom rektor og direktør er fastsatt i loven. Litt forenklet sagt har direktøren visse oppgaver for å sikre et balansert system for å unngå en maktkonsentrasjon hos en valgt rektor som også er styreleder. Denne rollefordelingen gir opphavet til ordningen med såkalt delt ledelse. Valgt rektor er ansvarlig for den faglige siden av virksomheten, mens direktøren er ansvarlig for den administrative siden av virksomheten. En ansatt rektor har ansvar for begge sidene av virksomheten.

NOU 2020:3 foreslår enstemmig at institusjonene fremdeles kan velge mellom valgt eller ansatt rektor. Det er vi enige i. Videre foreslår flertallet i NOU 2020:3 endringer i oppgavene til en valgt rektor. Denne delen av forslaget er vi uenige i. Flertallet foreslår at en valgt rektor ikke lenger skal være medlem av styret, og dermed selvsagt heller ikke styreleder. Til gjengjeld skal en valgt rektor etter forslaget være leder både for den faglige og administrative delen av virksomheten.

Forslaget gjør det enklere å forklare oppgavefordelingen i sektoren, men fører også til endringer i maktstrukturene. Valgt eller ansatt rektor blir nå alene et spørsmål om rekruttering til rektorposisjonen. Rektors oppgaver er etter flertallets forslag de samme uavhengig av valg eller ansettelse. Det mener vi er uheldig.

Styret er det øverste organet ved institusjonene. Hvem som er leder av styret, og hvordan denne personen rekrutteres, er derfor viktig. Valgt rektor som styreleder betyr at ansatte og studenter avgjør personvalget. En valgt rektor vil ha bedre kontakt med fagmiljøene på institusjonene enn en ekstern styreleder. Rekrutteringen styrker dermed institusjonenes selvstendighet og faglig ledelse. All ledelse er selvsagt personavhengig, men vi ser også en risiko ved at rektors rolle som intern, daglig leder potensielt kan bli sterkt svekket ved en ekstern styreleder og uten rektor i styret. Vi vil også minne om at en valgt rektor har en annen rolle enn en ansatt rektor. En ansatt rektor henter sin legitimitet fra styret, som har rekruttert vedkommende. Styret har også en kontrollfunksjon overfor en ansatt rektor. En valgt rektor henter sin legitimitet fra de ansatte og studentene som har valgt vedkommende.

Valgt rektor som styreleder gjør at det fremdeles er behov for en universitetsdirektør med enkelte fullmakter som er fastsatt gjennom lov. Modellen er dermed litt mer komplisert enn alternativene. Samtidig har denne løsningen også en viktig oppside. Den valgte rektor kan konsentrere seg om de faglige sidene ved virksomheten mens administrasjonen legger til rette for gode rammer for universitetets faglige kjerneaktiviteter.

Universitetene i Oslo og Bergen har hatt valgt rektor som styreleder. Begge disse institusjonene har utviklet seg og møtt samtidens utfordringer. Historien er ikke et avgjørende argument, men etter vårt syn er valgt rektor en robust ordning også for fremtidens utfordringer fordi den sikrer sterk faglig ledelse. Vi trenger en rektor som henter sitt mandat fra de ansatte og studentene og som kan fremme synspunkter som leder for det øverste organ ved institusjonene.

Karl Harald Søvig

Dag O. Hessen

Begge forfatterne er utvalgsmedlemmer. 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 10 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse