Annonse
00:00 - 21. februar 2020

Frihetsparadokset ved norske universiteter

Vi snakker forbi hverandre i universitetsdebatten: Rent formelt har vi både som individer og institusjoner opplevd en økende akademisk frihet over lang tid.

Faglig ballspill: Universitets- og høyskolelovutvalget har nylig lagt frem «NOU 2020. 3 Ny lov om universiteter og høyskoler», og vi har fått en forutsigbar debatt om ny ledelsesmodell, men faktum er at endringene viderefører trenden mot større autonomi for institusjonene. Det vites ikke hva disse ballspillende menneskene på Blindern i Oslo mener i sakens anledning. Foto: Knut Egil Wang / Moment
Annonse

Det er mange måter å takle de små og store absurditetene som man opplever som universitetsansatt. Min terapi er å lese de komiske romanene til David Lodge, som ofte handler om latterlige akademikere, mest litteraturvitere, og deres smålige kamper om jobber, damer og prestisje. Universitetskampen som Aksel Tjora trommer sammen til, handler om langt viktigere ting. I 22 kapitler forklarer 30 forfattere hva som er i ferd med å skje med universitetene og høyskolene i Norge og internasjonalt, og hvorfor utviklingen er et problem. De fleste av bidragsyterne er samfunnsvitere (mange er sosiologer), og de deler egne erfaringer, og til dels egen forskning, for å tegne et bilde av et felt hvor målstyringslogikk kolliderer med de mest grunnleggende verdiene til forskerne som kosmopolitisk fellesskap. De fleste universitetsansatte forskere bygger sine nettverk på tvers av institusjonelle og nasjonale grenser, men møter stadig flere rapporterings- og styringsregimer lokalt, noe som er både ressurskrevende og kontraproduktivt.

Hvis man har jobbet noen år ved et norsk universitet eller høyskole, kjenner man seg igjen i mange av erfaringene og oppfatningene til bidragsyterne i boken. Mange av kapitlene tegner et velkjent bilde av problemene som følger med styring gjennom markedslignende incentivformer, tellekantenes forbannelse eller det stadig sterkere fokuset på ekstern finansiering. Noen kan kanskje også kjenne seg igjen i redaktørens budskap om at universitetsansatte forskere har tenkt på seg selv som et fellesskap, men at dugnadsånden nå forvitrer ved at det akademiske rotteracet går løpsk, som han sier, i en alles kamp mot alle, hvor vennlighet og omsorg forsvinner (s. 163–164 og 171). Selv mener jeg at slike uttalelser er litt vel spissformulerte.

Problemet med Universitetskamp er at den fremstår litt som et oppsamlingskar for meningene til misfornøyde samfunnsvitere. Selv om noe av misnøyen er berettiget, er en del av innleggene i boken urimelige eller irrelevante. I kapittel 4 skriver Bente Rasmussen om hvordan det nyliberale styringsregimet har påvirket kvinners karrieremuligheter i akademia i Norge. Hun mener at de strukturelle forholdene i akademia gjør at ting blir vanskeligere for kvinner enn for menn. For å underbygge dette viser hun til én artikkel basert på amerikansk materiale fra 1992 og en annen artikkel basert på materiale fra Finland (s. 95). Rasmussen påstår at ved ansettelser ved NTNU, hvor hun har jobbet, ble kvinner systematisk forbigått fordi man ikke tok hensyn til fødselspermisjoner, og at kvinner bare var aktuelle dersom de passet til bildet av den «ideelle og eksellente akademiker». Jørgen Lund skriver om viktigheten av å ta vare på morsmålet som akademisk språk (kap. 10), men bruker selv et norsk språk som til tider er uforståelig. En typisk setning fra Lunds kapittel lyder: «Logos er da nettopp ikke noens prerogativ eller besittelser, men snarere en bedring som er henvist til løse betegnelser og titler som «opplysning» eller «dannelse», i seg selv en markering av at den ikke stopper ved noen terskler, men passerer gjennom og videre, slik som stråler i noe gjennomskinnelig.» (s. 225)

Annonse