Annonse
00:05 - 07. februar 2020

Forfatter og filosof på flukt fra friheten

I Norge har vi de siste 200 årene gitt flere mennesker mer frihet på flere områder i livene sine enn noe annet samfunn. Jeg ville trodd det var verdt både å skrive om og glede seg over. Så feil kan jeg ta.

Frihet: «Vårt norske frihetsprosjekt er drevet frem av en sekulær humanisme som vil gi mennesker frihet i dette livet», skriver Gunnar Aaakvaag. Her er det snøbading på Hardangervidda, påsken 1909. Foto: Anders Beer Wilse / Nasjonalbiblioteket
Annonse

Jeg har i en kommentar kritisert norske samtidsromaner for å svartmale og dermed være i utakt med samtiden. Forfatter Håvard Syvertsen og filosof Kaja Melsom har i hvert sitt innlegg imøtegått min kritikk. Jeg lar meg imidlertid ikke overbevise av deres argumenter.

For å begynne med Syvertsen, så bekrefter han alle mine antagelser om norske forfattere i utakt med samfunnet de skriver om.

Syvertsen erkjenner at den norske middelklassen har mye frihet, men hevder litteraturen kan gi et «annet blikk» på den. Og hva ser vi da? Jo, «tomhet», «avmakt» og ikke minst middelklassens «uhyre ensomme liv». Men hvordan vet Syvertsen at det litteraturen «ser» er sant? Finnes det en egen «litterær intuisjon» forbeholdt forfattere?

Vel, la oss teste Syvertsens ensomhetstese. Siden SSB har levekårsdata om våre sosiale relasjoner, er det enkelt. Data viser at den store majoriteten av nordmenn ikke er plaget av ensomhet, har minst én fortrolig venn, har noen å regne med ved kriser osv. Og best sosialt forankret er de med høy utdanning, altså middelklassen. Kort sagt, Syvertsens pessimistiske ensomhetsdiagnose har lite med virkeligheten og middelklassen å gjøre.

Bedre blir det ikke når Syvertsen prøver å peke på årsaken til vår påståtte ensomhet, nemlig at vi lever «liv uten en himmel over» der vi ikke er «del av noe større enn oss selv». Det har tydeligvis gått Syvertsen hus forbi at vi i Norge er del av et 200 år gammelt kollektivt frihetsprosjekt drevet frem av embetsmenn, bønder, arbeidere og kvinner. Dette egalitære frihetsprosjektet har resultert i historiens mest vellykkede og inkluderende samfunn, og det opprettholdes i dag ikke minst av den norske middelklassen. Hvis ikke det er å være del av noe større, så vet ikke jeg.

Syvertsen avslutter med en metafor: bilister fastlåst i kø, uten noe fellesskap, på vei hjem, hver til sitt. Jeg kan som sosiolog vanskelig tenke meg et mer misvisende bilde av en unikt fri norsk middelklasse med et aktivt sosialt liv som sammen bærer et egalitært frihetsprosjekt.

Så når Syvertsen anklager meg for å ta på meg «klassebrillene» og som privilegert middelklassemann skjønnmale samtiden, er mitt svar at nei, det jeg har tatt på, er forskerbrillene. Og da ser jeg norske forfattere som lik Syvertsen er fulle av pessimisme, men mangler elementær kunnskap om det norske samfunnet de skriver om.

Også filosof Kaja Melsom mener vi har historisk mye frihet samt at samtidslitteraturen har en viktig rolle i å beskrive dens negative konsekvenser: denne gang vellykkethetspress og skammen ved å sitte alene med ansvaret for ikke å lykkes.

Greit nok, friheten har sine ulemper. Men der stopper vår enighet. Jeg er sterkt kritisk til – og overrasket over – styrken i Melsoms forsøk på å devaluere friheten. Hun kritiserer meg for å «idealisere friheten», bruker ord som at frihetsidealet bør «nedkjempes», misliker at det sprer seg til populærkulturen og savner – svært overraskende for en filosof fra Human-Etisk Forbund! – tiden da livets belønninger ble lagt til det hinsidige.

La meg derfor minne Melsom om fordelene med den friheten hun er så kritisk til. Vårt norske frihetsprosjekt er drevet frem av en sekulær humanisme som vil gi mennesker frihet i dette livet. Og resultatet bør imponere henne. Uansett om vi tar utgangspunkt i objektive levekår (helse, utdanning, inntekt, økonomisk likhet, sosial mobilitet, likestilling, demokrati, rettigheter, ytringsfrihet osv.) eller, tross hva hun synes å tro, subjektiv livskvalitet (hvor fornøyde vi er med livet) så scorer Norge svært høyt og er i en klasse for seg sammenlignet med omtrent alle land i verden. Dette er kjernen i den norske friheten – ikke Melsoms press og skam.

Så vil Melsom sikkert anklage meg for å være ensidig optimistisk på frihetens vegne, slik jeg anklager henne og samtidslitteraturen for å være ensidig pessimistisk. Hennes problem er bare at min anklage veier mye tyngre enn hennes, av to grunner. Den første er at frihetens problemer allerede er grundig beskrevet i samtidslitteraturen, i motsetning til dens gleder. Den andre er at frihetens gleder er sannere i betydningen mer utbredt (særlig i middelklassen) enn ulempene.

Så jeg slutter ikke å undres over at ikke flere forfattere gjør som Trude Marstein og setter ord på og levendegjør den norske frihetens gleder. Det ville gi dem noe nytt å skrive om – og bringe litteraturen mer på høyde med samtiden.

Gunnar Aakvaag

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Hva mener Gunnar Aakvaag med sannhet?»
Hvis man fremstiller et emne ensidig, så får man tåle at det påtales.