07:11 - 03. mars 2020

Den siste vinteren

Det vi opplever nå er apokalypsen, der vi er vitner, ofre og ansvarlige. 

For noen år siden dukket ordet villsnø opp, et ord som for en generasjon tilbake ville vært helt uforståelig, men som dessverre bare er en liten del av det triste vokabularet vi nå trenger, skriver Bjørn Inge Melås. Her: SNØ, et innendørs skianlegg på Lørenskog utenfor Oslo.

Jeg hadde nesten glemt følelsen av å snø inne. Det magiske hvite stoffet som laver ned, fnugg etter fnugg, time etter time. Utsikten gjennom vinduene som gradvis forsvinner i en snøfonn. Sporene som er borte når jeg går til utedoen og den uvante stillheten som senker seg over skogen. Sitringen i kroppen om morgenen etter å se ut av vinduet og gleden over å måtte grave seg ut av hytta.

Sakte kaver jeg meg opp gjennom skogen mens jeg ser for meg hvor jeg skal legge linjene nedover. Bekkedalen som var helt ufremkommelig i høst er blitt et lekent terreng, den lille fossen et perfekt sted å hoppe ut. Berget og steinrøysa er ikke lenger en strabasiøs klatretur men et kupert terreng med hauger og puter. Alt er det samme, likevel ikke til å kjenne igjen.

Jeg får igjen pusten og setter utfor. Hjernen arbeider på høygir for å finne åpninger i bjørkeskogen. En stor stein er blitt til et lite hopp og jeg satser for å lande riktig i bakken litt lenger ned, kroppen gjør seg klar for landing, vekten flyttes litt bakover. Jeg forsvinner i snøen som fyker opp når jeg lander og må brått kaste meg inn i en høyresving for å unngå et stort grantre før landskapet stuper nedover i en bratt skråning. Det er bare her og nå. Jeg føler meg yngre, mer leken, kreativ. Kanskje er det derfor jeg er så glad i dette? Etter hvert som man blir eldre, forsvinner leken fra stadig flere områder av livet og mange voksne klarer ikke lenger leke i det hele tatt.

Jeg stopper opp og blir stående og se på trærne som er nedsnødd, på snøkrystallene som har falt en og en og som nå dekker alt jeg ser. Da jeg var liten, tok jeg dette for gitt. Jeg trodde at det var slik verden var. At etter høsten kom vinteren med snø. Regn og mildvær gjorde meg trist og sint, og hver gang snøen forsvant gikk min verden i oppløsning. Siden den gang, på de siste 30 årene, har vi sluppet ut halvparten av drivhusgassene som er i atmosfæren, og nå er denne rytmen truet.

Lykkefølelsen fra i sted erstattes med den kjente blandingen av sorg og raseri. Kan de ikke la meg være i fred akkurat nå? Men jeg vet jo hvor gjennomtrengende disse følelsene er. De er i lufta jeg puster inn, de er dampen fra isbreene som smelter, de kommer som røyk fra skogbrannene i Australia, eksosen fra toget jeg tok for å komme hit og fra pipa i hytta der jeg sitter og skriver. Til og med ut fra munnen min siver denne gassen, synlig som frostrøyk, i det jeg setter utfor det siste henget.

Det begynner å demre for oss hvordan det henger sammen nå. At vår kamp mot naturen også var en kamp mot oss selv. At mennesket ikke er noe utenfor naturen, men at vi, vår teknologi og miljøet rundt oss er smeltet sammen. At mennesket er en naturkraft og at avfallsstoffene våre ikke forsvinner ut i tomheten eller ned i et sluk, men lagres i jordsmonnet, skylles ut i havet og hoper seg opp i atmosfæren.

Dermed blir ødeleggelsen av det som er rundt oss, også en ødeleggelse av oss selv. Filosofen Glenn Albrecht bruker ordet solastalgia for å beskrive hvordan vi opplever ødeleggelsen av et sted, av vårt hjem – av planeten vår. En hjemlengsel mens du fortsatt er hjemme, en kjærlighetssorg som bare blir verre og verre, ettersom planeten rundt oss forfaller.

Albrecht gjorde sin forskning i Hunter Valley i Australia. En dal som på 1980- og 90-tallet gikk fra å være et idyllisk Toscana-lignende landskap til å bli en enorm åpen kullgruve. Bekker, trær, jorder og hjem ble jevnet med jorden og støv og sot la seg som en tåke over dalen. Fuglesang ble erstattet av maskiner som kjørte inn og ut hele døgnet, eksplosjoner og boring stadig lenger ned i jordlagene. Albrecht intervjuet menneskene i området om hvordan det nye landskapet påvirket deres psykiske velvære og ut av arbeidet kom det nye ordet solastalgia.

Ordet er en blanding mellom latinske solus, som kan bety ensomhet eller ødeleggelse og solari som kan bety trøst eller lindring, -algia kommer fra gresk og betyr smerte, lidelse eller sykdom. Ordlyden har også et ekko i nostalgia, som i dag ofte forbindes med en lengsel etter en tapt tid, men som i denne sammenhengen hentes fra en tidligere betydning av ordet. Nostalgia var opprinnelig en diagnose som særlig ble påvist hos soldater som oppholdt seg hjemmefra i lengre perioder. Den fysiske separasjonen fra det trygge hjemstedet og lengselen etter trøst, tilhørighet og styrke som stedet kunne gi. Den eneste kuren for sykdommen var å komme seg hjem og la stedet lege alle psykiske sår. Det som er spesielt i dag, og som kjennetegner solastalgia, er at det stedet vi lengter etter, ikke lenger finnes, eller at det langsomt ødelegges og mister de kvalitetene vi fant trygghet i.

For noen år siden dukket ordet villsnø opp, et ord som for en generasjon tilbake ville vært helt uforståelig, men som dessverre bare er en liten del av det triste vokabularet vi nå trenger for å sette ord på og forstå den nye menneskeskapte virkeligheten. Flere barnehager går til innkjøp av snøkanoner slik at ungene kan leke i snøen og i 2019 åpnet SNØ, en innendørs snøhall utenfor Oslo. Men disse stedene kan ikke gi meg den trøsten, gleden eller leken som et snødekt landskap kan gi. For meg blir dette dit snøen drar for å dø, snøens gamlehjem eller dyrehage, der man kan se en utdøende og degenerert livsform som om mulig gjør meg enda tristere.

Jeg tenker på hvor stor forskjell det er på det hvite, lette stoffet som laver ned utenfor hytta og det som er igjen av snø i byen. Kornete, skitten, grusete, brungul, ekkel og ubrukelig. Sørpe og is. Dette er snøen vi overlater til våre etterkommere, tenker jeg – og på de små skiene jeg ga til min ett år gamle niese til jul. Er det dette hun skal leke i når hun er på min alder?

Men det er kanskje ikke kvaliteten på puddersvingene hun trenger å bekymre seg over. Hun får sikkert nok å tenke på i en skakkjørt verden som brenner og tørker, koker og flommer over, der polene smelter og tundraen tiner, der havet forsures og hvert utslipp bringer oss stadig nærmere vippepunktene. For hun og hennes medborgere har nok helt andre utfordringer. Å overleve, skaffe seg nok mat, å ha et trygt sted å bo, å skjerme seg og sine for ressurskriger, sultkatastrofer og et stadig mer voldelig vær.

Det vi opplever nå, er apokalypsen – i ordets rette forstand – en avdekking eller åpenbaring, der vi er vitner, ofre og ansvarlige. Dag for dag avsløres konsekvensene av vår fossile kultur og jaget etter evig vekst. Sceneteppet trekkes ikke bare ifra, det er i ferd med å rakne. Vi trodde kanskje det skulle være et mer spektakulært syn, en fremtidig hendelse, som en scene fra Mad Max. Men det som åpenbarer seg, er bare en kontinuerlig forverring av livet på planeten, flere forferdelige liv og en økende grad av elendighet. To, tre eller fire graders oppvarming, ingen av disse betyr dommedag. Det er ikke et stup vi går utfor, det er mer som en myr vi tråkker oss lengre og lenger ned i og for hvert skritt vi tar, innskrenkes friheten til å leve gode liv i fremtiden.

Vi kan bare forestille oss hvordan dette påvirker fremtidsmenneskene. Og midt oppe i dette kaoset har de ikke mulighet til å oppleve gleden ved å spenne på seg ski eller snowboard og gli gjennom et snødekt landskap. De mister ikke bare naturen som holder dem i live, de mister også steder å søke trøst i og nullstille seg på for å holde seg friske. En fattigere, tristere verden, med et mangfold som tapes dag for dag. Hjemmet de lengter etter, forsvinner stadig lengre vekk i horisonten.

Fra radioen på hytta hører jeg at hundre steder i Norge setter ny varmerekord i januar. Gresshopper spiser opp hele avlinger i Øst-Afrika, flommer gjør hundretusener hjemløse i Bangladesh og Australia brenner. Røyken stiger opp og utstyrer fremtidig ekstremvær med enda voldeligere våpen mens asken legger seg som et brunt lag over isbreer i New Zealand slik at de smelter enda fortere. Dette skjer i en verden som er 1,1 grad varmere enn førindustriell tid. Hvis vi på magisk vis klarte å innfri alle lovnadene fra Parisavtalen i dag, ville vi styrt mot 3,2 grader. Men det er det ingenting som tyder på at vi er i nærheten av. I 1992, da jeg var seks år, ble verdens forskere og nasjoner enige om at global oppvarming var en eksistensiell utfordring for menneskeheten. Etter dette, på de siste 25 årene, har vi pumpet mer C02 opp i atmosfæren med viten og vilje enn vi gjorde av ignoranse gjennom hele resten av historien, leser jeg i The Uninhabitable World som er krimboken jeg har tatt meg med på hytteturen.

Men hvem er «vi»? Er det meg, som etter 1992 har flydd verden rundt for å stå på snowboard og har et altfor høyt materielt forbruk. Ja, jeg kan godt ta min del av skylden, vi vet at hvis verden skulle levd som en gjennomsnittsnordmann, hadde vi trengt tre og en halv jordkloder for å opprettholde forbruket. Men vi vet også at hundre av de største selskapene i verden står for 71 prosent av utslippene siden 1988. Disse selskapene samlet seg for noen uker siden i det smeltende alpelandskapet i Davos for å diskutere den globale oppvarmingen de har forårsaket. Men dessverre er det ingen grunn til å tro at denne gjengen skal redde verden. De har også visst om dette siden 1992 og har bevisst valgt å ignorere kunnskapen og fortsatt å grave opp olje, kull og gass, og solgt oss behov, løgner og ting vi ikke trenger. De har gjort seg søkkrike på bekostning av fremtidige generasjoner og burde heller sette seg på første tog til Haag enn å fly hjem i privatflyene sine.

De er likevel bare representanter for et økonomisk system der det å ødelegge vårt eget livsgrunnlag, å sage av grenen vi sitter på, virker som en rasjonell og fornuftig handling. Vekstøkonomiens logikk har bredd seg ut og påvirker alle små kriker og kroker av planeten, men det er også integrert i oss, i måten vi omgår hverandre på, måten vi handler og tenker på, helt ned til det ubevisste. Den økologiske katastrofen som vi nå ser utspille seg, er bare toppen av isfjellet, under ligger en sosial og mental krise som gjør det mulig.

Når naturen mister sitt mangfold og livskraft, gjør også vi det. Måten å tenke på blir homogenisert og forflatet. På samme måte som vi tvinger naturen til å være en monokultur for våre formål, begrenser vi også våre tankesprang til den samme økonomiske logikken. Det blir umulig å se for seg at det finnes noe alternativ og at verden skal kunne fungere på en annen måte. Livsprosjektene våre skvises inn i den samme, trange økonomiske formen mens følelsene våre blir så avstumpet at vi ikke legger merke til hvordan verden rundt oss tappes for liv. Passivt godtar vi det vi kaller den nye normalen, som egentlig bare er en begynnelse på den nye, menneskeskapte realiteten vi må lære oss å leve i.

Det betyr ikke at vi skal gi opp. Vi kan aldri gi opp. Livet på planeten, det eneste hjemmet vi noen gang kan få, vil alltid være verdt å kjempe for. Fremtiden kommer til å bestå av å reparere det som er ødelagt, men det er ikke en negativ ting. I den økologiske krisen ligger det også en mulighet til å gjøre ting fundamentalt annerledes, for å tenke helt nytt rundt hvordan vi lever og hva som gir oss mening og glede. Kanskje vil ikke min niese få de samme opplevelsene av puddersnø som jeg, men det er vårt moralske ansvar å gjøre alt vi kan for at de som kommer etter oss kan leve sine liv i en verden som fortsatt kan gjenopplives, repareres og elskes.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

«Slik det meste av verden ser ut, er det vel få norske borgere som gjerne vil bytte med folk i andre land, kanskje heller ikke de som bor dyrt og dårlig i Oslo.»
«At lederen skulle fortrenge annen kvalitetsjournalistikk, er rent koketteri.»