Kronikk

De sterke, svake gutta

Ingen har tatt seg bryet med å oversette Allan Schores arbeid. Vil vi kanskje ikke ha det?

Guttene i barnehagen er dominerende. De innrømmer det selv. En studie foretatt i tre land, Libanon, Frankrike og Norge viser dette. Resultatene er slående, men ikke overraskende. Psykiater og hjerneforsker Allan Schore har sagt det lenge: Guttenes dominans er et tegn på sårbarhet.

Artikkelen «Små barn kobler makt til gutter» (Morgenbladet 15. januar) handler om denne forskningen.

Barn mellom tre og seks år var med i undersøkelsen og den norske delen ble ledet av Imac Maria Zambrana ved institutt for spesialpedagogikk. Til Morgenbladet sier hun at det er det morsomste eksperimentet hun noensinne har foretatt, og resultatene viser ulike former for dominans på både fysisk og psykisk nivå. I undersøkelsen er det benyttet kjønnsnøytrale tegninger og situasjoner. Videre er barna spurt hvilket kjønn de tror personene har. Det skulle vise seg at guttene trodde at personen med mest makt var en gutt eller en mann. Fenomenet kalles «own-gender bias». Det vil si at kildene oppvurderer sitt eget kjønn og peker det ut som den vinnende part.

De færreste spesialpedagoger eller lærere lar seg vel overraske over dette? Heller ikke foreldre. Vi ser tegnene hver dag. Nå som vi har vi det svart på hvitt, kan dette hjelpe oss å håndtere og avverge dårlige situasjoner. Men tør vi gå lenger? Tør vi grave i dette og spørre hvorfor ting er som det er? I så fall, hva finner vi da?

Den amerikanske psykologen og hjerneforskeren Allan Schore har de siste 20 årene viet sin oppmerksomhet nettopp til spørsmål som dette. I hans forskning står guttene sentralt. Ikke bare guttene, men hjernen deres. Hvordan utvikles barnehjernen, spør Schore. Videre: Hva er med på å utvikle den? Til slutt: Hvordan formes de første årene av vårt liv?

Viktige variabler her er barnet basale behov. Det handler om mat og søvn. Men en tredje faktor, å bli sett og hørt og føle tilknytning, er også livsviktig. Uten denne verdien kan et barn dø, ja, selv med nok mat og nok søvn.

Ifølge Allan Schore har både gutte- og jentebarn et sterkt fysiologisk behov for å bli sett. Men skal vi tro psykiateren, er guttebarna mye mer sårbare. Leser vi hans seneste avhandling «All our sons: the developmental nevrobiologi and neuroendocrynology at boys at risk», får vi vite ikke bare at, men også hvorfor, de små guttebarnas hjerner så lett lar seg trigge.

Undersøkelsene viser at guttehjernen utvikler seg saktere og at den derfor, i barnets første leveår, fungerer tregere og derfor er mer utsatt for stress. Til Dagens Perspektiv forklarer Schore dette slik: «Den strukturelle ulikheten i hjernens modenhet kommer frem når vi studerer den høyre hjernehalvdelens funksjonalitet».

Schore viser her til en studie av små jentebarn. Jentene har evnen til å kjenne igjen morens stemme og ansikt, sier psykiateren, mens gutter er mindre interesserte og har større problemer med å opprette øyekontakt. Schore rapporter at guttene smiler mindre, men viser flere tegn på irritasjon.

På grunn av guttenes lave evne til å sortere følelser, kan de lett bli usikre, redde, engstelige og forvirret. Negative følelser stimulerer igjen til produksjonen av stresshormon i kroppen.

Ifølge hjerneforskeren ligger vår evne til emosjonell kompetanse og intelligens i den høyre hjernehalvdel. Det er denne delen av hjernen som styrer sosial adferd. Men siden guttenes hjerne bruker lengre tid på å utvikle seg, kommer de små guttebarna ofte til kort. Her trer imidlertid instinktene inn. Får guttene ikke den oppmerksomhet de synes de trenger, gir de klar beskjed. Hyl, skrik og sutring er en teknikk. En annen metode er å markere seg ved å la det gå ut over andre.

Ifølge Score er guttene eksperter til å kompensere. Blir de ikke sett og hørt, får de ikke den varmen og kjærligheten de faktisk trenger, da utvikler de trekk som er lite empatiske, og kan ty til intrikate hersketeknikker. Stresset kan sågar sette seg som traumer og skape fysiologiske arr som igjen kan hindre en sunn utvikling og i verste fall føre til diagnoser.

For å fostre opp sunne gutter og balanserte voksne menn, trenger guttebarna mer omsorg og tett samvær med mor eller far, mener Schore. Forskeren er derfor svært skeptisk til at barn, og derfor særs barn under tre år, plasseres i barnehage. I Norge i dag er det flere stemmer og fora som tar opp det samme. Sommeren 2019 startet Torhild Skard en debatt i avisen Vårt Land der hun ropte et høyt varsku for de aller minste.

For hva er egentlig barnas beste? Materialet er svært skjørt og rører ikke bare ved følelsene våre, men kan skake et helt velferdssamfunn. Landets BNP legger opp til at en familie har to inntekter. Barn må derfor raskest mulig plasseres i barnehage.

Amerikanske forskningsresultater sluker vi raskt. Spesielt hjerneforskning er noe vi synes er spesielt spennende. Men Allan Schores arbeid er det ingen som har tatt seg bryet med å oversette. Vil vi kanskje ikke ha det?

I mellomtiden fortsetter guttene sin kamp. Skal vi tro Schore, er det ikke fordi de er slemme, men fordi de er sårbare. De trenger kos. De trenger kjærlighet. Men hva krever så dette av oss? Hva vil det bety å ta hensyn til barnet selv, og hva er barnets beste?

Marte Østmoe

Mer fra Kronikk