Ideer

Blodige doriske søyler

Hva skal forsvarere av klassisk arkitektur med fiender når man har slike venner?

Klassisk arkitektur er en «byggestil for tyranner» erklærte nylig det amerikanske kulturmagasinet Slate. Foranledningen var en lekkasje fra Det hvite hus om nye retningslinjer for føderale bygninger i USA, som atter skal oppføres etter ideal etter antikkens Athen og Roma. «Making Federal Buildings Beautiful Again», heter visst notatet.

Klassisk arkitektur er diktatorers foretrukne stil, minner Slate om – i motsetning til modernismens «kalde og svake» estetiske egenskaper. Det antydes av magasinet at det er slike impulser som har motivert president Trump til nå å ha utviklet en smak for Akropolis og Pantheon, i noe kontrast til kasinoer og skyskrapere han er kjent for å ha oppført som eiendomsmagnat.

En viss rett må man kunne gi Slate. Det er eksempler i fleng, slik som huset til Saddam Hussein, det kombinerte bosted og kontor for presidenten av Turkmenistan, Robert Mugabes krypinn, eller historiske eksempler slik som Mussolinis «Monumento Nazionale a Vittorio Emanuele II», Albert Speers planer for Berlin, eller Ceaușescus monstrøsitet i Bucuresti.

Det er derimot på ingen måte bare maktmennesker med hard klype som har sans for tradisjonell bygningsstil. Spørreundersøkelser viser gjerne at et flertall av folk foretrekker søyler, symmetri og tradisjon. Ved nettkåringer over Norges vakreste rådhus eller andre signalbygg, kommer Haugesund rådhus høyt opp, mens Hamsunsenteret havner på bunnen. Sist ut i Norge er debatten om vakre kirkebygninger, som nådde Morgenbladet med innlegg av modernismekritikeren Audun Engh og svar fra professor Espen Surnevik.

Helt siden de første modernistiske bygningene så dagens lys, har det vært en stor aversjon mot å bygge i tradisjonell stil fra profesjonelle. Fagfolk flest – det være seg arkitekter eller kunsthistorikere – er gjerne skeptiske til rene imitasjoner fra fortiden. I sin tid var også noe av begrunnelsen for modernismens gjennombrudd nettopp et ønske om å kjempe mot undertrykkende politikk fra fortiden.

Modernistisk arkitektur oppsto som «en idé om kritisk opposisjon til etablerte normer», slik Gaute Brochmann påpekte i den pågående kirkebyggdebatten her i Morgenbladet. Det ble i sin tid nærmest sett på som en sivilisatorisk oppgave å bryte med det bestående, og slik bane vei for en tid fri fra totalitære ideologier og gamle maktstrukturer. «I ryggen på enhver døende sivilisasjon stikker en blodig dorisk søyle», som kulturhistorikeren Herbert Read en gang uttrykket det.

Slik er det ikke helt lenger, men for oss som har stor sans for tradisjonell arkitektur, er det en stadig bekymring om at arkitekturen igjen blir politisert. For det er simpelthen ingen automatikk i å utvikle et antidemokratisk sinnelag av å vandre blant romerske hvelvinger eller korintiske søyler.

I dagens polariserte politikk ser det likevel ut som en vanskelig oppgave å holde form og ideologi adskilt. Noe av det siste den nylig avdøde filosofen Roger Scruton rakk å gjøre, var å lede et regjeringsoppnevnt utvalg med mandat til å se på hvordan nye bygninger kan bli mer attraktive. Utvalget foreslår – ikke overraskende – klassisk formspråk. Kritikken har ikke latt vente på seg.

Alt right-agitatorer har ved flere anledninger uttrykket seg kritisk til modernistisk arkitektur. Kanskje ikke så rart, siden glass, betong og skarpe kanter representerer en tid den radikale høyresiden er imot. En slik politisering av arkitekturdebatten vil trolig ramme siden som ønsker klassisk formspråk velkommen hardest. Et judaskyss fra alt right gjør greske søyler til «våpen» i kulturkrigen, som New York Times antydet.

Mer fra Ideer